Vampyrer?

Nei, nå heter det visst bloddrikkere... I alle fall på vestkansten. Mørketid er Åshild Moldskreds debut og handler altså om heilnorske vampyrer. De har spisse tenner, de må drikke blod for å overleve, men de begrenser seg til donorblod bortsett fra noen få ganger i året, og de inntar det helst fra rødvinsglass. Runa er en outsider i familien, hun er bare halvt bloddrikker. Noe som gjør at hun kan være enda farligere enn de andre, en ukontrollerbar morder. Men hun fungerer som 14-åringer flest og foretrekker å skate og henge med bestekompisen Åge. Så kommer sannheten for en dag.

Dette er for så vidt spennende, det er mye action, men jeg finner plottet alt for intrikat. Det er greit at folk viser seg å være noe annet enn en trodde, for all del, men ikke både tre, fire og fem ganger. Og så slutter det jo midt i ingenting! Spenningen bygges opp og bygges opp og så *fisl...* er det bare slutt?? Som en vennskapsskildring er dette flott, men som spenningsroman synes jeg ikke det holder helt i mål.

Ulvetid

Nå har ikke jeg sånne nymotens fjernsynskanaler, så jeg har ikke fått sett noe på denne meget omtalte serien Game of Thrones. Ikke hadde jeg lest bøkene av George R.R. Martin heller. Men det siste går det jo an å gjøre noe med, og nå har jeg slukt I vargens tid bok 1. Jada, det er bare den første delen av bok en som foreløpig har kommet på norsk. (Hvorfor jeg ikke leser den på engelsk? Fordi jeg lurer på å si noe lurt om den på høstens ungdomsbokgilde, selvfølgelig!) Og jeg vil ikke at det skal være slutt!!!

Det myldrer av personer. Og de heter rare ting som Eddard og Sansa og Viserys. Og pleier jo å ha problemer med å holde karakterer fra hverandre. Ikke her. For de er hele personer som jeg raskt blir kjent med. Alle sammen. Det handler i hovedsak om politikk, allianser, tillit og svik. Ikke noe som interesserer meg så voldsomt. Men her er det så spennende! Og det er en krimintrige (nei, to!) fletta inn. Og det er dramatiske familiehistorier, hat og kjærlighet. Denne boka har alt! Svært godt oversatt også, så vidt jeg kan bedømme. Perfekt for Tolkien-entusiaster, rollespillere og alle andre oppegående mennesker!

God gammeldags fantasy

Hadde aldri hørt om The Eyes of the Dragon av Stephen King før, men det var jo ingen grunn til å ikke gi den en sjanse. Et stjålet handlingsreferat: "There is a far-away land where dragons still live, a land where magic still works, a land where hope and courage still hold true. In this land there is a kingdom called Delain. And in this kingdom, there lives a magician, a dark man known as Flagg. And so trouble must come to Delain. The king is poisoned and a prince wrongly imprisoned....just as Flagg had planned. Yet someone knows the truth, for he has seen through the Eyes of the Dragon."

Dette er nesten mer eventyr enn fanatsy, men det gjør da ingen ting! Historien er spennende, King leker med språket, noe som tilfører mengder med humor, og karakterene er gjenkjennbare og troverdige, om noe stiliserte. Det siste skulle forresten bare mangle. Hva skal man med en uskyldig dømt prins om han ikke er eiegod og rettferdig? Og med en trollmann om han ikke er tvers igjennom ond? Sånn må det jo være. Bronson Pinchot leser og bidrar i stor grad både til karakterene og humoren. Anbefales!

Vakker mystikk

Hvordan klarte The Ivory and the Horn av Charles de Lint å gjemme seg bort i bokhylla i over et år?? Det må jo være så lenge siden jeg fikk den. Men plutselig var den der og jeg var i gang. Og ville ikke stoppe... Boka består av 15 noveller fra den fiktive byen Newford, hvor grensen mellom vår og andre verdener nok er tynnere enn de fleste andre steder. Derfor kan en møte Puck etter å ha sett En midtsommernatts drøm. Eller få hjelp av spøkelser. Eller drømme i gang virkelige verdener. Og det er medrivende, vakkert og merkelig. Det eneste jeg har å utsette på denne boka, er at historiene er for korte. Det er jeg og noveller igjen. For min del kunne de fleste av disse historiene utbroderes til romaner, og jeg ville henge med. Hører du det, forfatteren??

The future's so...

...dark...? I alle fall i den nye trenden i ungdomslitteraturen. Jeg har skrevet om Dødslekene før. Og om Uglies. Mørkt liv er innom det samme. Men synes vel kanskje at den beste så langt (etter Dødslekene, selvfølgelig!) er Cassias valg av Ally Condie. Forlagsomtalen: "I Samfunnet er det funksjonærene som bestemmer. Hvem du skal elske. Hvor du skal arbeide. Når du skal dø. Cassia har alltid stolt på systemet. Ingen høy pris å betale for et langt liv, en perfekt jobb, den ideelle ektefelle. Så da bestevennen viser seg på skjermen som hennes match, er hun ikke i tvil om at han er den rette for henne. Ikke før et annet ansikt, et kort øyeblikk, dukker opp på skjermen før den går i svart. Snart stilles Cassia overfor umulige valg, mellom Xander og Ky, mellom den trygge tilværelsen hun kjenner, og en vei ingen annen har våget å gå før - et valg mellom lojalitet og lidenskap." Det jeg liker best med denne (og med Uglies, for så vidt), er at vi møter en hovedperson med tillit til systemet. Hun er ingen opprører. Hun tror på Samfunnet. Derfor blir veien via mistanke til opprør så sterk og troverdig. Dessuten framstår ikke en verden uten Samfunnet som noen perfekt løsning heller, menneskeheten er ikke naturlig god, vi ødelegger for oss selv når vi får muligheten. Det at det ikke finnes enkle valg, at alle systemer har ulemper, er viktige elementer i Uglies og Mørkt liv også. Det er i det hele tatt mange fellestrekk mellom framtidsdystopiene som kommer nå. Men det gjør jo ingen ting så lenge de er så gode som disse! Det eneste som trekker ned inntrykket av denne boka, er de mange trykkfeilene. Det er unødvendig. Og kanskje at det er den første i en trilogi... Jeg vil ha frittstående bøker! Jeg vil! Jeg vihihil... Men det får jeg ikke. Derfor må jeg lese oppfølgerne også. Som Pretties, nr to i Uglies-serien. Ikke like god og original som nummer en, men det skal jo godt gjøres når leseren alledere er introdusert til universet. Men Tally har blitt "pening" og det er spennede å lese om hva som har skjedd med tankemønstrene hennes og om hvordan hun sliter med å frigjøre seg fra dem. Et godt sitat, dessuten: "Maybe some people had always been prettyheads, even back before the operation had been invented." Skal ikke se mye reality for å tenke at det er noe der...

Enda mer barnebøker!

Kanskje jeg burde lese litt for min egen del snart...? Nu ja.

The boy in the dress av David Walliams (ja, han ene gærningen i Little Britain) kan leses med utbytte av alle. 12 år gamle Dennis liker fotball og kompisene sine. Og kjoler. Han kjøper moteblader og får grovkjeft når faren finner dem. Han blir erta av storebror. Men finner støtte hos Lisa, skolens superbabe. Det hele blir fortalt av en svært nærværende forteller. Det er ikke bare situasjonskomikk her, språket løfter historien til humoristiske høyder. Og så får vi Quentin Blakes utrolige illustrasjoner attpåtil! Anbefales alle med humor, fordommer eller trang til litt livsvisdom, denne boka har alt.

Vidina - landet bak Nidaros av debutant Bente René Linmo er første bok i (nok) en ny fantasyserie. Aleksander og Emma går gjennom en vegg i Erkebispegården og finner en annen verden. Ikke så originalt. Men verdenen skiller seg heldigvis ut i fantasysammenheng. For en gangs skyld er det ikke en middelaldervariant vi møter, men en virkelighet med like avansert teknologi som oss, selv om den selvfølgelig tar andre former. Det er forfriskende. Coveret også. Dessverre følger ikke historien og karakterene opp. Det handler om å finne en gjenstand. Og bruke den til godt eller ondt. Jeg tror aldri helt på noen av personene, de er i stor fare rett som det er, men tar det med stor ro og nyter maten selv om småsøsken er kidnappet. Ikke skjønner jeg hva som gjør Aleksander så spesiell heller. Boka treffer rett og slett ikke helt og språket kunne godt fått en runde til for å bli kvitt noe av debutantpreget, synes jeg. Tror ikke jeg kommer til å lese bok to.

Tegneserieversjonen av Mark Twains Tom Sawyer hører til en serie jeg har vært borti før. Her fortelles historien om Tom og Huck Finn med humor og innsikt. Og flotte illustrasjoner. På ingen måte noen erstatning for romanen (som de forhatte forkortede utgavene prøver å være), men et artig supplement.

Ikke helt frelst...

Halvgudene av Mari Moen Holsve er første bind i en ny fantasyserie. Jippi...? Litt usikker på om vi trenger så mange flere serier nå. Fantasy eller ikke. Har begynt å lete etter enkeltstående bøker som kan anbefales dem som ikke orker å begynne på en serie. Men det er jo strengt tatt ikke Holsves feil. Hold deg til saken, Mari!

Altså. Trillingene Dina, Thea og Balder oppdager at de har spesielle evner. Evner som virkelig vil få dem til å skille seg ut i Oslo der de bor sammen med faren sin. Derfor må han sende dem til Tiladnen, verdenen de egentlig kommer fra. Der skal de ta del i kampen mot Forbundet som ønsker seg de gamle gudenes makt og å utrydde alle andre intelligente raser enn menneskene.

Jeg ble ikke umiddelbart imponert over denne boka. Unge mennesker som oppdager evner har jeg lest om før. Mange ganger. At de må reise til en parallell virkelighet for å redde den verdenen, er heller ikke nytt. Ikke at de opplever det nye som fremmed og er usikre på om det hele er verdt det heller. Men Tiladnen, den nye verdenen, har en del for seg. De ulike rasene, at øyriket er delt i årtidsøyer og en del av skildringene, liker jeg. Så jo, alt i alt er dette ei bok jeg kommer til å anbefale.

Utmerket cover, for øvrig!

Ny fantasyspenning

Heksenes hevn er første bok i Den siste lærling av Joseph Delaney. Nok en sjuende sønn av en sjuende sønn, men dette er adskillig mørkere og mer skremmende enn Septimus Heap-serien. 13-åringen Tom blir voksterens lærling. Han skal lære å beskytte folk mot hekser, buver, skrømt og hva annet som måtte dukke opp. I denne første boka er det heksene som byr på problemer. Skikkelig skumle, babyspisende, slimete udødelige hekser. Her spares det ikke på kruttet! Tom må finne styrke, mot og kunnskap, både i seg selv og hos vokteren. Den strenge vokteren, Tom og den varme, men hemmelighetsfulle familien han kommer fra, framstår som hele, troverdige mennesker. Denne boka leste jeg i ett! Skulle ikke forundre meg om dette blir en suksess! Godt det kommer mange bøker. :-)

Romantikk og spenning!

Rubinrød av Kerstin Gier var visst en av storsatsingene til Gyldendal Barn & Ungdom høsten 2010. Kan ikke si at jeg har lagt merke til noen aggressiv markedsføring, men boka kom meg i hende likevel. Og godt var det.

Denne gangen er det tidsreiser det handler om. I Gwens familie finnes det et tidsreisegen. Det er Gwens kusine som har fått det i deres generasjon, så kusina får intensiv opplæring i historie, fekting, konversasjon og så videre. En vet jo aldri hva en kan få bruk for der i fortida! Det første tidsspranget pleier å finne sted i genbærerens 17. år, og nå som tiden nærmer seg, er hele familien oppskjørtet og stressa. Men hvem er det som plutselig befinner seg i fortida? Gwen! Og hun er ikke forberedt på noe av det. Flaks at hun ikke reiser alene, hva?

Baksideteksten på boka henviser til Romeo & Julie, Bella & Edward, "forbudt, forførende og uimotståelig kjærlighet!". Så jeg var litt redd for at dette skulle bli bare klisseromantikk med litt tidsreisespenning ved siden av, men så var det spenning med litt romantikk attåt, gitt. Og jeg koste meg stort under lesinga. Igjen første bok i en trilogi. (Er det ikke mulig å skrive avsluttende bøker lengre??) Og igjen vil jeg vite hvordan det går!

Den gåtefulle

Nelias gåte av Gro Fykse er neste bok ut. Forlaget sier: "Fjorten år gamle Nelia (Cornelia), er en tilsynelatende vanlig tenåring med et høyst ordinært liv. Hun bor sammen med foreldrene Agnes og Peter, men ser lite til faren som jobber lange perioder i Amazonas. En mørk kveld da Nelia er på vei hjem fra celloøving, blir hun overfalt av en mann og dratt inn i skogen. Den trivielle hverdagen blir fra nå av snudd på hodet. Linus, en ung og aggressiv mann fra en verden parallell til vår egen, har fløyet inn i vår verden for å hente Nelia. "Nelias gåte" er spennende som en thriller og har samtidig en stemning som ligner Astrid Lindgrens univers. Dette er første bok om Nelia, jenta som tilhører to verdener."

Astrid Lindgrens univers?? Tja, det må være i Brødrene Løvehjerte og Ronja Røverdatter i så fall. Det er ikke mye Pippi eller Emil over dette.

Til å begynne med fant jeg denne boka utrolig irriterende. Indre motsigelser som dette burde forlaget fjerna: "I samme øyeblikk hørte hun en svak hvislende lyd over hodet på seg. Det var ikke en lyd hun la merke til og hun rettet seg opp..." Hallo? Hvis hun hørte den, la hun da merke til den?? Jada, jeg er en pirkepirk og detaljer som dette kan sette meg helt ut av en bok. Dessuten syntes jeg hovedpersonen var utroverdig. Hun er 14 år gammel, innestengt alene hjemme med en ukjent mann over flere dager, og veksler mellom å være redd, ekstatisk fordi hun lærer å fly og å synes fangevokteren er kjekk. Med et halvt minutts mellomrom. Litt i overkant, spør du meg. Men jeg ga boka en sjanse til. Og hipp hurra for det! For når Nelia begynner å skjønne hva dette dreier seg om, at hun har kontakt med en parallell virkelighet, blir dette faktisk veldig spennende. Den andre verdenen er original, og selv om det trengs lange forklaringer om den nå og da, blir disse aldri belærende eller lite troverdige. Etter hvert står store ting på spill og Nelia får virkelig prøvd seg. Ei skikkelig tøff jente, blir hun.

Selvfølgelig første bok av tre, dette, så det slutter brått. Og jeg vil vite hvordan det går videre!

A sad sad tale...

Jeg har en fin unge. Det har jeg visst vært inne på et par ganger før... ;-) Men jeg har altså en så fin unge at hun går på Outland og kjøper bok i julegave til sin mor! Denne gangen gikk hun etter cover og baksidetekst og endte opp med The sad tale of the brothers Grossbart av Jesse Bullington.

Og for en merkelig bok det er... Vi er på 1300-tallet og brødrene Grossbart bestemmer seg for å reise til Gyptland hvor deres bestefar visstnok har tjent seg opp rikdommer på familiehåndtverket gravrøveri. På veien sørover møter de det meste av datidens overtro i levende live. En heks, en manticore, pestbringende demoner, en havfrue/sirene i tillegg til en hel del som (forhåpentligvis) ikke har noe navn. Og brødrene dreper, stjeler, drikker og ordner opp. Men ikke tro de er dårlige menn! Slett ikke! De er jo jomfru Marias tilhengere og gjør bare hennes vilje. Det er nesten så de er hellige menn, faktisk! Og de regner med at Maria liker gjerningene deres, det var ikke hennes feil at hun fikk en sånn feig, pusete sønn... De teologiske utlegningene er riktig underholdende. Mytologimøtene også. Og mye av dialogen. Men boka ble likevel ikke det helt store for meg. Jeg vet det hører til genren, men 15-sider lange beskrivelser av slosskamper hvor alle detaljer, sett fra alle involvertes synspunkt, beskrives, det blir for langtekkelig. Og det er voldsomt mange personer med. Prester og handlesmenn og turnipsbønder og soldater og biskoper og soldater og sjømenn og jeg vet ikke hva. Alt for mange å holde orden på i min stakkars hjerne.

Så alt i alt... en treer på min terning.

Moro med økonomi

Jeg er ikke nødvendigvis så glad i tall. I alle fall ikke i økonomi. Jeg tenker at jeg sikkert burde, en bibliotekar tjener ikke så godt, og innen det blir vår tur, er det vel ikke noe folketrygd igjen. Men nei... Moist von Lipwig er heller ikke så interessert egentlig, men når tyrann Vetinari sier at han skal bli banksjef (Lipwig har jo gjort undere for postvesenet i Ank-Morpork), er det bare å gi seg. Vetinari kan jo finne på å avsløre Moist som den svindleren han en gang var... Og jammen får han dreis på sakene! Godt hjulpet av golemer, en Igor, hans glooper, en slikkende bankformann og ja... en hel masse annet som bare kan komme fra en hjerne som Terry Pratchetts. Making money heter boka, også denne lest, eller heller fortalt, av uforlignelige Stephen Briggs. Jeg kan herved melde at en absurd romjul er å foretrekke!

Vinterlatter!

Fant tilfeldigvis Wintersmith av Terry Pratchett stående i Popkult. Ante ikke at vi hadde sånne perler uforkorta på lyd! Nå vet jeg. :-)

Tiffany Aching er heks. Under opplæring. Hun er tross alt bare "nesten tretten". Men det betyr ikke at hun hun ikke er klok og mektig og respektert. Det betyr heller ikke at hun er feilfri, noe som viser seg når hun, uten å mene det selvfølgelig, kaster seg inn i den rituelle vinterdansen og påkaller oppmerksomheten til The Wintersmith. Her jeg sitter nå, i varmen foran peisen og med tretten kalde grader ute, virker det innlysende for meg at man ikke legger seg ut med vinteren sånn uten videre! Men nå er han altså forelsket, han vil ha Tiffany og viser henne sin kjærlighet ved å spre Tiffanyformede snøfnugg og Tiffanyformede isfjell over land og i hav. Ganske vakkert, da? Men utrolig upraktisk for Tiffany som ikke er det minste interessert. Hun har jo arbeid å ta seg ta. Men er hun mektig nok til å beseire selve vinteren? Heldigvis er hun ikke alene. Det er eldre heksers visdom å lære av (selv om den kan være tvilsom karakter rett som det er) og så har hun støtte av Nac Mac Feegles, små, blå menn med kilt og skotsk aksent.

Og så langt har vi en spennende eventyrfortelling. Men så kommer jo den absurde Pratchett-humoren i tillegg. Jeg har ledd så mye og så høyt mens jeg hørte denne at jeg fikk beskjed om å ti stille eller dele morsomhetene. Men hva skal en gjøre når blåmuggosten Horace har ikledd seg tartan og prøver å synge "Row, row row your boat" for fergemannen i Underverdenen? Eller når kravet om en forklaring, og da aller helst sannheten!, blir møtt med skuffelse fordi Rob Anybody hadde planlagt en så mye mer spennende en, med både drager og enhjørninger i? I love it!

Og når det er Stephen Briggs som leser, med en kontroll over stemmer, dialekter, utbrudd og hyl som noen og enhver kan misunne ham, er det bare å la seg rive med.

Mere Potter!

Har hørt Harry Potter and the Half Blood Prince også. Nye 21 timer med Stephen Fry! Og hva kan jeg si? Annet enn OH LYKKE! :-D

Og nå gleder vi oss til vorspiel på Drammensbiblioteket!

Ormeøyet

Ormeøyet av Tore Aurstad er "en ny, spennende fantasy" i følge forlaget. Ny er riktig. Fantasy også. Men jeg syntes ikke dette var veldig spennende...

Pia er 14 år gammel når far forsvinner og onkel havner i Vargtårnet. Dermed blir hun alene igjen og skjønner at bare hun kan redde Alna. Dette er nok en *SPOILER* roman om reise mellom dimensjoner. Men der Johnsen gjør det spennende og troverdig, koker Aurstad opp en masse tekniske løsninger som bare ikke henger på greip. Hvis en rund portal er så stor at du kan gå inn i den, kan ikke låsemekanismen, som har ønskepinneform og skal ha en "arm" som når portalkanten på hver side, være så liten at den kan brukes som amulett. Med mindre bæreren er brei som... noe bredt. Det stemmer ikke overens.

Selve plottet, *SPOILER* at en medisinfabrikant skal ha tatt seg inn i Alna fra vårt Oslo og regjert det ved hjelp av onde vektere (!?), virker også rimelig søkt på meg.

Denne boka lider også, som så mange denne høsten, under flate karaktertegninger. Onkel er spillegal og litt dum. Far er stor og snill (men svikter jo når det gjelder?). Og Pia er modig. Hører vi. Men tror ikke på det, for hun gjør jo bare ting. Sier nå og da at hun er redd, men viser det aldri. Show, don't tell, heter det. Her er det tell, don't show. Og det blir fryktelig kjedelig...

Ha! En god en!

Jess! En god ungdomsbok! En fantasy til og med!

Det dreier seg om Drakeguten av debutant Asbjørn Rydland. Trettenårige Koll lever i en liten landsby. De har det greit og fredelig, mye takket være kavaleristene, som vel strengt tatt støtter dem som betaler best. Koll er ikke noen slåsskjempe og blir stadig plaga av en av de eldre guttene. Så møter han Eran. En voksen mann som sier han vil lære Koll å slåss. Samtidig finner landsbyens "oppfinner" en bit drageegg-skall, et fantastisk sterkt materiale.

Og så vet vi hvordan det går, ikke sant? Eran er en trollmann og lærer Koll, som selvfølgelig er Den Utvalgte, å håndtere kreftene i seg selv, dragene er ikke utdødd likevel og Koll kan kontrollere dem. Det er i alle fall sånn det pleier å være. Og da er det så deilig at denne ikke er det!

Joda, Koll har krefter, men dragene kommer ikke tilbake, i alle fall ikke i denne boka. Og Eran er slett ikke den han utgir seg for å være. Etter hvert handler boka faktisk mest om lojalitet, å stå for det en mener er rett og gjøre opp for sine feil. Om kampen mellom det gode og det onde, joda, men hvem er egentlig god og hvem er ond?

Språket er et godt og lettlest nynorsk. Kanskje boka har samme effekt som Skammarserien, at bokmålsungene glemmer at de leser nynorsk? Forfatteren forteller i etterordet at universet i boka har blitt til under en laiv (altså levende rollespill) og for noen av oss, gjør dette det hele enda morsommere.

Så ja, jeg likte Drakeguten. Men forlaget og bokhandlerne sier at denne boka egner seg fra 10 år og oppover, der tror jeg de bommer. Unge lesere vil ha orden på universet sitt, de vil ha gode helter og onde skurker. 13+ tror jeg nok er mer riktig. At hovedpersonen er 13 er sånn sett litt dumt, ungene vil jo helst lese om jevnaldrende eller eldre, men dette er langt fra noen vanlig, norsk 13-åring, så det burde ikke egentlig være noe problem.

Dette er, som det meste annet for tida, første bok i en serie. Og kanskje kommer dragene i neste bok. Det gjør ikke noe, Rydland har allerede gitt oss noe nytt innenfor genren. Ære være ham for det!

On angels

Ryktene sier at englene er i ferd med å ta over for vampyrene i litteraturen. Og det må vi følge med på! Derfor kasta jeg meg altså over Englelære av Danielle Trussoni. Omslaget burde fått meg til å holde meg borte... "Englelære har alt en leser vil ha fra en moderne bestselger" sier Kate Mosse, som har skrevet Labyrinten. Den likte ikke jeg. Blurben på forsida sammenlikner med Dan Brown. Heller ikke noe salgstriks, skal jeg overvinnes.

Men denne boka er ikke helt der, altså, den har mer å by på. Heldigvis. Det handler om Evangeline som har vokst opp i kloster utenfor New York etter at hun ble foreldreløs. Og om hennes bestemor som er engleforsker. Ja, for de finnes altså, både englene og engleforskerne. Og nefilimene, blandingen mellom menneske og engel, den omgangen som utløste syndefloden. Dette åpner for mye spennende mytologi, historie og tolkning av religiøse tekster. Det liker jeg. Og jeg synes definitivt de delene av boka hvor vi befinner oss tilbake i tid, enten det er 900-tallet eller 1940-tallet, er de beste. Nåtidshistorien med Evangeline, kunsthistorikeren og den ultraonde, men akk, så svekkede nefilimen, griper ikke på samme måte. Men den langt fra klisjépregede slutten (det så stygt ut en god stund) trekker voldsomt opp og bidrar til at denne er verdt å få med seg.

Slutt på magien??

Sigbjørn Mostue er kjent for både Alvetegnet-serien og Mørkeboka, nå er han i gang med en ny trilogi hvor første bind har tittelen Den siste magiker.

Simen, en ungdomsskolegutt, har vært rampete og må jobbe for den gamle originalen Gregers for å gjøre opp for seg. Men alt er (selvfølgelig) ikke som det ser ut, og før han vet ordet av det er han lærling hos verdens aller siste magiker.

En utrolig mektig magiker med alt som hører med? I vår tid? På Kløfta?? Joda, i denne settingen er det ganske troverdig. Jeg kjøper (litt under tvil) at det er her Gregers har måttet hjemme seg for onde Nimrod og lete etter en som er dyktig og verdig til å føre arven videre. Men godtar jeg at Simen er denne noen? Tja... Jeg synes vel han er i overkant dumdristig og lettvinn i omgangen med de store kreftene. Men det var jo Harry Potter også innimellom... OK, jeg kjøper den også. Noen i overkant lange filosofiske utgreiinger, men alt i alt synes jeg dette er en spennende og vellykket ungdomsbok som gir leseren nok å tygge på til at det ikke blir for enkelt. Kan nok anbefales, denne.

Iskaldt blod (bokstavelig talt...)

Blod og is av Robert Masello er en bok jeg har gleda meg til. Frosne vampyrer i Antarktis må jo være noe!

Michael Wilde må komme seg over tapet av sin elskede og reiser på reportasjeoppdrag til forskningsstasjonen i Antarktis. Under en dykkertur finner han noe utrolig, et damelik innefrosset i isbreen! De får fraktet isklumpen opp og konstaterer at det er to personer der inne. Opptining og undersøkelser går selvfølgelig ikke som planlagt, og plutselig er to vampyrer fra 1850-tallet løse i leiren.

Og dette er spennende nok, for all del, men noen thriller er jeg ikke enig med vaskeseddelen i at det er. Det mest fascinerende for meg, var egentlig delene der de kommende vampyrene forteller om hvordan de havna som henholdsvis soldat og sykepleier i Krimkrigen (med Florence Nightingale som sjef, faktisk!). Her er både det historiske og det menneskelig svært så troverdig og jeg er glad jeg ikke står i fare for å havne i behandling under de rådende medisinske forholdene for 160 år siden!

Livet på forskningsstasjonen skildres også med innlevelse og faktakunnskap (så vidt jeg kan forstå). Og den evige kulden virker såpass realistisk at boka nok egner seg best som sommerlesing. Spennende dette også. Det er når disse to verdenene møtes, at det skurrer for meg. For vampyrene blir aldri vampyriske nok. Et par blodige overfall, så er alle snille mot hverandre igjen. Nei, det er med denne som med mye annet vampyrstoff for tida, det blir for lite blod og for mye LOVE.

Når det er sagt, boka gikk usedvanlig raskt å lese (til tross for sine 619 sider), og underholdende var det i massevis. Godt språk også på norsk, så oversetter Frank Lie må ha gjort en god jobb. Men Masello skriver sikkert bedre om han får konsntrere seg om om det han liker best. Og det er neppe vampyrer.

Joa...

Neida, jeg har ikke gått helt frø, det er rent profesjonelle grunner (se torsdag 11. kl. 16-18.30) til at jeg er fullstendig på Twilightkjøret om dagen. Nå var det på tide å repetere bok to, Under en ny måne (dessuten har jeg bare lest den engelske utg.), og for å få gjort andre ting også her i livet, har jeg hatt den på lyd. Og jeg skjønner jo nå hvorfor jeg i utgangspunktet leste disse bøkene. For det er jo mye action og spenning. Og LOVE! Og litt humor. Tok meg i å fnise litt for meg selv over beskrivelsen av ulvegutta, de er jo så kule tenåringer at de nesten ikke veit hvilket bein de skal stå på.

Ine Finholt Jansen leser, og det er sånn passe. Litt i overkant livlig, hun skal lese, ikke spille alle rollene selv. Også legger hun inn småord som ikke finnes i teksten, og det synes jeg er irriterende. Men så er jo jeg en surpomp også...

Jeg hadde ikke rukket å bli lei forrige gang jeg leste denne, så da hang jeg meg nok ikke så mye opp i de endeløse diskusjonene om rett og galt og hvor helt vanvittig utrolig uselvisk (og samtidig selvopptatt...) Bella er. Nå måtte jeg sukke og stønne og himle med øya rett som det var. "Ja, mitt liv var selvfølgelig ikke viktig, jeg ville bare at HAN skulle få fortsette å være lykkelig!" ÆÆÆÆÆHH! Nei Bella, lær av Fred i Angel, du. I gårsdagens episode sa Wesley: "Beklager at jeg ikke kunne redde deg..." Hvorpå Fred svarer: "Redde?? Er du klar over hvor nedlatende det der er? Jeg er voksen nok til å kunne passe på meg selv!" You go, girl!

Men hvis Twilight har fått nye generasjoner til å åpne øynene for vampyrenes artigheter sånn at de må over på tøffere sorter seinere, skal ikke jeg klage. Så veldig mye...