Anger? For hva da?

Ikke noe sjokk for noen at jeg er fan av Arnaldur Indridason, så jeg måtte jo høre hans nyeste selv om den har fått dårlige kritikker. Desto tyngre å måtte si meg enig i kritikken. **SPOLIER** I Anger blandes mord sammen med utpressing, swingersmiljø, banksvindel, barneporno, 20 år gamle overgrep og til og med litt politivold. Det blir rett og slett for mye. Og for usammenhengende. Cappelen Damm kaller det en genistrek "å la kolleger av krimhelten Erlendur Sveinsson vikariere som hovedpersoner. I Irrganganger var det Elinborg vi ble bedre kjent med, I Anger er det Sigurdur Oli som står sentralt". Jeg vet ikke helt, jeg. Sigurdur Oli har vært den smått usympatiske kollegaen så langt, og selv om vi blir bedre kjent med ham her, har han ikke den drivkraften som kjennetegner Erlendur. Nei, jeg håper det blir bedre neste gang...

Julelesing

Det er rart med det. Når det omsider blir ferie og jeg burde ha tid til alt, gidder jeg ingen ting. Ikke å skrive her en gang. Så for å unngå en opphopning av mer eller mindre uinspirerte bloggposter; her kommer en oppsummering av de siste par ukers lesing:

Jeg har lest Wolf Hall av Hilary Mantel. En bok jeg gleda meg til. Men hvorfor venta jeg ikke til ferien med å begynne?? Dette er en bok som fortjener å bli lest i mer enn fem-ti minutter av gangen. Og det hadde ikke jeg. Derfor fikk jeg ikke helt tak på Thomas Cromwells liv og virke. For det er han som får være hovedperson her. Og riktig menneskelig blir han framstilt også. Det er vi jo ikke vant til, han pleier å være the bad guy. Hos C.J. Sansom er han nærmest djevelen selv. At han kan oppfattes som hard er ikke vanskelig å forstå her heller, men vi skjønner hvorfor han gjør som han gjør. Fascinerende. Men altså litt feil bok til feil tid for meg denne gangen, dessverre.

Samtidig har jeg hørt Blodleie av Johan Theorin. En annen glede-seg-til. Og også en liten skuffelse. Men det skyldes at de andre bøkene har vært så utrolig gode, denne gangen når ikke Theorin helt opp, synes jeg. Det jeg har likt best med de andre bøkene, er at jeg har fått komme helt inn på personene. Blitt kjent med dem og virkelig brydd meg om dem. Mens jeg ikke skjønner meg helt på Per i denne. Det sies at han er så opptatt av barna, men det virker ikke på meg som datterens alvorlige sykdom går helt inn på ham. Og når han aldri har hatt et godt forhold til sin far, hvorfor bruker han alle krefter på å hjelpe ham sånn plutselig? Nei, dette glipper for meg. Samtidig er Vendela og hennes barndom flott skildra og alvemytologien på Øland spennende. Så hadde jeg ikke lest de andre bøkene, hadde jeg vært over meg av begeistring for denne. Ingenting å utsette på Ivar Nørves opplesning, selvfølgelig.

Innlevelse i personene var ikke noe problem i Jens M. Johanssons Den andre. Paul er forretningsadvokat og lykkelig gift med sin psykiater-med-egen-praksis-kone Tina. De liker å si at hun reddet ham fra en litt lurvete fortid. De har enebolig på Grefsen og er så samstemte og lykkelige. Men hvorfor har da Paul en trang til å knuse? Til å ødelegge det han har opparbeida seg? Han trener capoeira og synes det gir ham mye. Men ikke nok. Så dukker muligheten til å virkelig få slått fra seg opp... Dette er både spennende, medrivende og forstyrrende. Og ingen enkle forklaringer presenteres. Kanskje ligger det noe i Pauls bakgrunn, familien hans er ikke enkel, men kanskje ikke. Glimrende historie fortalt i et billedrikt og levende språk. Anbefales!

Irrganger

I Irrganger av Arnaldur Indridason er det Elinborg som får være i sentrum som etterforsker. Og jeg savner egentlig ikke Erlendur, det er interessant å bli nærmere kjent med en som har måttet nøye seg med å være biperson i tidligere bøker.

Denne gangen handler det om voldtekter og et drap. Da historien begynte, trodde jeg at jeg hadde valgt en bok med samme type plot som den forrige jeg hørte, noe som ville vært svært dårlig timing, men sånn var et heldigvis ikke. Dette gikk i en helt annen retning og løsningen ligger, som så ofte før hos Indridason, i tidligere hendelser. Det må graves i ulike personlige historier og ikke alt som kommer fram er like hyggelig. Mista intrigen av syne en liten stund, det ble litt vel mye fram og tilbake (kanskje bare å forvente med den tittelen?), men ble likevel imponert over en etterforsker som løser saken først og fremst ved hjelp av luktesansen!

Som alltid leser Ivar Nørve utmerket.

Vannet

Nok en Arnaldur Indridason-krim. Også lest av fantastiske Ivar Nørve. Denne gangen handler det like mye om øst-vest-problematikken i Europa på 50-tallet som om daglivlivet på Island. Men historiene om de unge, islandske studentene i DDR og datidens og nåtidens Island flettes sammen på en aldeles utmerket måte. Spennende og gripende på flere plan.

God nok

Fjellet er vel kanskje ikke Arnaldur Indridasons beste. Til det er spenningskurven for slak og tilfeldighetene for mange. Men der er fortsatt skildringer av islandsk folk og natur og det er fortsatt Ivar Nørve som leser. Og da er det jammen ikke mye å klage over!