Drømmen om Amerika av
Toril Brekke var min forrige utfordring. Og nå holdt det hardt, altså. Tematikken er for så vidt interessant. Nøden og den religiøse trangsyntheten som fikk kvekerne til å risikere alt på et ukjent kontinent, tar tak. Forholdene under overfarten også, selv om dette ble mye bedre skildra i
Star of the Sea (men forholdene der var også adskillig verre.) Og området disse menneskene møtte da de kom fram, karrig myrland langt fra folk, visste jeg lite om.
Brekke blander inn historiske hendelser og personer i fortellingen, men hovedpersonene er fiktive. Vakre Eline, kloke Håvard og tourettesplagede (?) Ansgar. Og her glipper det helt for meg. For historien tar jo fullstendig av! *SPOLIER* Fattige, men akk, så vakre Eline blir alenemor, tiltrekker seg oppmerksomheten fra en vakker, rik, men slem mann, blir forlatt som død, reddet av den rike og blir bortskjemt, ekkel plantasjefrue i silkekjoler. Hennes arbeidssomme, men ukontrollerbare bror, Ansgar, tar med Elines vakre, men snille og kloke, lille datter på en lang vandring, ender som alkoholiker, men klarer å holde barnet unna prostitusjon. Tror vi. Og kloke, snille Håvard blir feilaktig dømt for mord, mister amerikabåten og kommer ikke etter før mange, mange år er gått. Men han er tro mot sin Eline i sitt hjerte og det må en himla mye styr til før han skjønner at det er den eiegode Gunnhild han skal ha. Så plasseres altså disse tre i hver sin del av USA, men på uforklarlig vis, å nei å nei!, møtes de alle tre på et dokketeater! Blir det rørende gjensyn? Blir det sjalusi og konflikter? Neida, vi bare dreper alle, så puslespillet skal gå opp. Ærlig talt, dette kunne like godt vært gitt ut som serie på Bladkompaniet.
Og da hadde vi antagelig sluppet det oppkunstruert gammelmodige språket også. Jeg har lest bøker fra 1800-tallet hvor dialoger og skildringer fløt lettere enn her. Og språklig variasjon er greit, men å kalle en fyr Grimstadgutten like ofte som Per (eller Pål, eller hvahannåhet), blir bare kunstig.
Ikke noe sjokk for noen at jeg er fan av Arnaldur Indridason, så jeg måtte jo høre hans nyeste selv om den har fått dårlige kritikker. Desto tyngre å måtte si meg enig i kritikken. **SPOLIER** I Anger blandes mord sammen med utpressing, swingersmiljø, banksvindel, barneporno, 20 år gamle overgrep og til og med litt politivold. Det blir rett og slett for mye. Og for usammenhengende. Cappelen Damm kaller det en genistrek "å la kolleger av krimhelten Erlendur Sveinsson vikariere som hovedpersoner. I Irrganganger var det Elinborg vi ble bedre kjent med, I Anger er det Sigurdur Oli som står sentralt". Jeg vet ikke helt, jeg. Sigurdur Oli har vært den smått usympatiske kollegaen så langt, og selv om vi blir bedre kjent med ham her, har han ikke den drivkraften som kjennetegner Erlendur. Nei, jeg håper det blir bedre neste gang...
