Omsider var det min tur til å få Menneskefluene av Hans Olav Lahlum. Var spent på hvordan denne mannen uttrykker seg skjønnlitterært. Men det kunne jo ikke vært annerledes enn dette! Intrikat, litt gammelmodig og riktig underholdende. :-)
En motstandsmann fra andre verdenskrig finnes død i sin leilighet i 1968. Et lukket rom-mysterium, faktisk. Og etterforskeren, den fremadstormende førstebetjent Kolbjørn Kristiansen, finner ut at alle beboerne i oppgangen kunne hatt grunner til å myrde mannen. Ok, han tenker ikke ut alt selv, men får god hjelp av rikmannsdatteren Patricia Louise Borchmann. Samarbeidet mellom disse to er noe av det jeg liker best i boka. Frøken Patricia er riktig høy på pæra, men Kristiansen må gi etter gang på gang og innse at hennes hypoteser er adskillig mer vanntette enn hans. Livshistoriene til de mistenkte rulles opp, og det er ikke de dype karakterskildringene som gjør denne boka. Faktisk er personene ganske så flate. Men det passer stilen. For dette er krim i Agatha Christie og Sherlock Holmes sin ånd. Noe Patricia henviser til ved flere anledninger. Og det er jo nettopp det jeg liker så godt! Miljø, personer og språk setter meg i gammelmodig krim-stemning, og at Nils Nordberg leser, forsterker bare inntrykket. Tar gjerne mer av dette, jeg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar