De som ikke har lest Sturle Brustad sin Anarchy in Åmot, må gjøre det straks! Og aller helst kaste seg over lydbokutgaven, den er både glimrende lest OG du får høre låtene som nevnes i teksten. Flotters!
De som elsket anarkiet og derfor gleder seg som barn til å lese Whole lotta love, kan heller roe seg ned. I alle fall etter min mening. Her har den vanskelige andreboka-syndromet slått inn. Den holder ikke... Jeg sliter i hovedsak med persontegninger, komposisjon og tematikk.
Det siste først. Boka har undertittelen "en komedie om ham og henne i genshoppingens tid". Det skal altså handle om alle mulighetene som har åpnet seg med den nye genforskningen og de kommersielle kreftene som har hengt seg på. Spennende, det! Men jeg synes det problematiseres i alt for liten grad. Det sneies innom temaer som "hva er en far?", "er kjennskap til biologisk opphav viktig?", men så blir det ikke noe mer ut av det. Jeg vet ikke hva hovedpersonen mener om saken, en gang,
Så det nest siste. Boka er bygget opp av en kjærlighetshistorie som fortelles kronologisk, og en masse tilbakeblikk. Etter hvert blir det så mange tilbakeblikk at jeg helt mister tråden. Og går i surr med hva som er nå og da. Ikke er jeg sikker på hvilken funksjon en del av parallellhistoriene er ment å ha, heller.
Men det jeg savner mest, er å bli kjent med hovedpersonen. Til å begynne med framstår han som en asosial tørrpinn. Så har han mange kompiser. Og er slagferdig! Når vi blir fortalt at han er forelska, er jeg slett ikke sikker på om jeg tror på det. Det blir ikke "show, don't tell", men det motsatte. Tenkte for meg selv at forfatteren burde skrevet boka om til førsteperson, hvis hovedpersonen hadde måttte fortelle selv, kunne nok både Brustad og leseren blitt bedre kjent med ham.
Det er så mange gode tilløp i boka, derfot er det ekstra synd når det ikke holder helt til mål, synes jeg. Men Brustad skal sikkert skive mer, og det gleder jeg meg til!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar