Vinterlatter!

Fant tilfeldigvis Wintersmith av Terry Pratchett stående i Popkult. Ante ikke at vi hadde sånne perler uforkorta på lyd! Nå vet jeg. :-)

Tiffany Aching er heks. Under opplæring. Hun er tross alt bare "nesten tretten". Men det betyr ikke at hun hun ikke er klok og mektig og respektert. Det betyr heller ikke at hun er feilfri, noe som viser seg når hun, uten å mene det selvfølgelig, kaster seg inn i den rituelle vinterdansen og påkaller oppmerksomheten til The Wintersmith. Her jeg sitter nå, i varmen foran peisen og med tretten kalde grader ute, virker det innlysende for meg at man ikke legger seg ut med vinteren sånn uten videre! Men nå er han altså forelsket, han vil ha Tiffany og viser henne sin kjærlighet ved å spre Tiffanyformede snøfnugg og Tiffanyformede isfjell over land og i hav. Ganske vakkert, da? Men utrolig upraktisk for Tiffany som ikke er det minste interessert. Hun har jo arbeid å ta seg ta. Men er hun mektig nok til å beseire selve vinteren? Heldigvis er hun ikke alene. Det er eldre heksers visdom å lære av (selv om den kan være tvilsom karakter rett som det er) og så har hun støtte av Nac Mac Feegles, små, blå menn med kilt og skotsk aksent.

Og så langt har vi en spennende eventyrfortelling. Men så kommer jo den absurde Pratchett-humoren i tillegg. Jeg har ledd så mye og så høyt mens jeg hørte denne at jeg fikk beskjed om å ti stille eller dele morsomhetene. Men hva skal en gjøre når blåmuggosten Horace har ikledd seg tartan og prøver å synge "Row, row row your boat" for fergemannen i Underverdenen? Eller når kravet om en forklaring, og da aller helst sannheten!, blir møtt med skuffelse fordi Rob Anybody hadde planlagt en så mye mer spennende en, med både drager og enhjørninger i? I love it!

Og når det er Stephen Briggs som leser, med en kontroll over stemmer, dialekter, utbrudd og hyl som noen og enhver kan misunne ham, er det bare å la seg rive med.