Bessys bok av Jane Harris lyste suppete dameroman lang vei, syntes jeg. Både coveret og forlaget bidro til de assosiasjonene. Og boka er jo litt der. Men slett ikke bare!
Det handler om Bessy som kommer vandrende fra en ukjent fortid i Glasgow til Castle Haivers, et stort, gammelt hus hvor hun får seg jobb som tjenestepike til tross for åpenbart manglende kvalifikasjoner. Vi er i 1863, og livet er ikke enkelt for ei 14 år gammel fattigjente med irsk opphav. Fruen i huset, Arabella, er vakker, men merkelig. Hun forlanger at Bessy skal skrive dagbok hvor hun redegjør for alt hun både gjør og tenker. Dessuten må hun utføre til dels merkelige øvelser, som å reise og sette seg mange ganger i strekk uten noen forklaring. Fruen har hemmeligheter, det er tydelig. Men er hun gal? Eller besatt? Eller spøker det i huset?
Har sett på Bokelskere at en del lesere ikke er så fornøyde med denne boka. Spesielt har de hengt seg opp i språket. Vel kan Bessy lese og skrive, men ordvalget hennes er til tider... aparte. Og tydeligvis rettskrivinga hennes også. Men det er det fine med lydbok, jeg trenger ikke irritere meg over denslags! (Men etter å ha kommet meg gjennom både Londonstaner og Et øye rødt, tror jeg nok jeg skulle klart denne også.) Men Gisken Armand leser med innlevelse og språket blir bare et artig krydder.
Og jeg liker dette merkelige lojalitetsforholdet som oppstår mellom frue og pike. Selv om begge ser åpenbare feil hos den andre. Og jeg liker personskildringene. Den vakre fruen, den ubehøvla gårdsgutten, sladrekjerringa i gjestgiveriet, herren som bare er opptatt av egen politisk karriere og den ufyselige pastoren. Jeg får klare bilder av dem selv nå når jeg bare ramser dem opp. Og jeg liker det litt hysteriske rundt tidligere tragedier og mulige spøkerier og galskap. Det passer perioden handlinga er lagt til.
Så jo, alt i alt, den var moro denne også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar