Har hørt Roy Jacobsens Vidunderbarn. En av dem jeg bare måtte få med meg, følte jeg. Uten å være så sikker på om jeg ville oppleve så mye nytt... Og jeg har jo lest det før, dette om oppvekst i Oslo på østkanten på 60-tallet. Om blokker og naboer og skoleliv. Men så var det nytt og anderledes likevel.
Det er det konsekvente barneperspektivet som gjør boka for meg. Det å få se alt som skjer fra Finns side. Få hans analyser, hans forståelse, og samtidig sitte som voksen og se og forstå så mye mer.
Finn vokser opp med mora si, hun er skilt fra faren som så vidt rakk å få avla en halvsøster til Finn før han døde i en ulykke. Mora er bitter. På ex-mannen og på den nye kona som fikk hele enkepensjonen. Så kommer halvsøstera flyttende. Og det er her Jacobsens grep med barneperspektivet blir så flott. Det å få en halvsøster inn i familien og ikke forstå hvor dysfunksjonell hun er, men likvel ha det sterke beskytterinstinktet, det er det som preger Finns fortelling. Og det er så nydelig og så fælt og så utrolig godt fortalt! Også av Helge Winther-Larsen, min nye oppleserfavoritt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar