Og synes ikke det begynner så verst. Ble litt mye at alle kvinnene var usedvanlige vakre/sterke/modne/ungdommelige (de to siste avhengig av alder), men det har jo med genren å gjøre. Jeg likte skildringen av New York og hvor ulikt personene takla livene sine. Men så ble livsvisdommen og styrken i det kvinnelige samholdet kvelende for meg. Det er liksom ingen grenser for hvilke prøvelser denne Georgia skal utsettes for og takle med stoisk ro. Og den fantastisk oppdratte datteren (som får se litt MTV selv om moren vet at musikktekstene ikke har helt gode verdier) bare vokser med all motgang. Jada, for sånn er dagens 13-åringer! Og alle kvinnene er bare støttende og gode mot hverandre selv om de er helt ulike og burde fly i synet på hverandre hvert femte minutt. Da sier jeg takk for meg. (At jeg grein på slutten er et sikkert tegn på at jeg er grundig premenstruell, intet annet!)
Anette Hoff leser godt, litt merkelig uttale her og der, men alt i alt synes jeg hun kler boka. Og det var altså pent ment...
Men nei, denne ble for mye! Boka er rett og slett alt for lang (12 timer og 21 min) og nå ser jeg at Jacobs har skrevet to til i samme serie! Nei nei. This ends here. Strikkelysten er gjenopplivet og det får holde.
2 kommentarer:
hi, hi! Litt enig med deg, selv om jeg mener å huske at jeg likte boka godt. Jeg fikk også lyst til å strikke, og jeg kan ikke strikke!
Så noe var det der!
Blir litt nervøs av at personene er oppkalt etter amerikanske stater, jeg...
Legg inn en kommentar