Plastic fantastic

Sånn! Nå har vi feira Elvis Presleys 75-årsdag to helger til ende. Denne helga var det Elvisfestival i Kanonhallen på Økern i regi av Kjell Elvis. Godt tiltak, men hallooooo! Det glapp jo fullstendig fra starten av. Markedsføring er en forutsetning for å få folk til å stille. Og selv jeg, som er over middels interessert i Elvis (og neida, ikke bare i min egen variant), fikk vite om det ved en tilfeldighet. Hva er dessuten poenget med å åpne en festival i lettere usentrale strøk av hovedstaden tidlig en fredag ettermiddag? Da er faktisk folk på jobb... Men men. Vi bestemte oss uansett for at det var siste post på programmet lørdag, Kjell Elvis kjører Aloha from Hawaii-konserten, som var det interessante.

På scenen stilte 15 musikere. Blåserekke, tangenter, trommer, gitarist, bassist og korister. Flotte musikere, særlig koret imponerte. Denne konserten er ikke det enkleste å gi seg ut på. Og Kjell Elvis ser ut som Elvis. Han beveger seg nogenlunde som Elvis. Og han synger ikke så verst. Så hvorfor ble det bare sånn passe da? Jeg tror det handler om tilstedeværelse. Det som gjorde Elvis til Elvis var først og fremst at han var intenst til stede i alt han gjorde. Jeg har hørt (og sunget) Simon and Garfunkels Bridge over troubled water tusen ganger, men det var først med Elvis' tolkning jeg forsto hva den faktisk handler om. Frank Sinatras My way er jo en klassiker, men med Elvis får sangen mening. Kjell Elvis er mest opptatt av posering. Hadde han vært mer opptatt av hva han synger og ikke så opptatt av å likne Elvis, ville han antagelig likne mer...

Forrige helg, var det derimot den tradisjonelle Elvisbursdagsfeiringa på Gamla. Og verken Harald Thune eller Vibeke Saugestad gjør det minste forsøk på å likne på Elvis. Likevel er Kongen så til de grader til stede! Hvorfor? Fordi artistene også er det. Også er de kanskje noe mer opptatt av Elvis enn av seg selv.

The spirit of Elvis has left the building...