Krim med lite krim i

Ante Valdemar Roos mistrives med tilværelsen. Jobben er intetsigende, stedøtrene uspiselige, kona et mareritt og han nærmer seg 60. Kan en pengegevinst hjelpe på situasjonen?

Unge Anna Gambowska sliter med rus, dårlig selvbilde og en voldelig ex. Det amatørmessige behandlingshjemmet bidrar ikke positivt...

Gunnar Barabrotti er Håkan Nessers nye politihelt, men hvor er han i denne historien? Han dukker ikke opp før i bokas siste tredjedel.

Dette er det særegne ved Nessers Barbarottibøker, det er de andre personene; ofrene, gjerningsmennene og de pårørende som står sentralt. Krimintrigen er fullstendig underordna. Og jeg synes dette fungerer strålende! Jeg er imponert over hvordan Nesser kan gå inn i, ja, ikke de typiske hverdagsmenneskene, men de ekstra grå, og vise dybden som ligger der. Også en sliten, middelaldrende mann og ei ung jente på skråplanet har rike indre liv. Som omverdenen ikke ser. Jeg, som har fått ta del i Valdemars tankeverden, får vondt når andre omtaler ham som usedvanlig kjedelig og uinteressant, "nærmest et møbel". Jeg kjenner nemlig Valdemar og Anna personlig. Jeg bekymrer meg for vanskelighetene de møter, blir skuffa over dårlige valg og heier dem fram. Og er letta over at Barbarotti og kollega Eva Backman er gode, redelige mennesker med evnen til å se den underfundige humoren i ebhver situasjon. For det kan jo bare ikke gå bra for alle parter, dette...

Jeg var glitrende fornøyd med de to første bøkene i serien, og ble ikke skuffa nå. Mere! Mere!