Englejakt med pistol og høytrykksspyler

Engel Winge. She's back and she's pissed!

Dette er jo bare den tøffeste av de tøffe heltene, uansett kjønn, i moderne norsk litteratur. Engel vet hva hun vil, gjør som hun vil og sier det hun vil til hvem som måtte være i nærheten. At hun innimellom må reddes av en mann, ser vi mellom fingrene med, for med hennes tempo må det jo gå galt av og til. Og andre damer tøffe nok til å komme to the rescue, se det er det dårlig med.

Denne gangen tar journalistspire Engel turen til Marøya utenfor Tysnes (som er nesten like fint som Husnes, men bare nesten) for å skrive reportasje om spøkelser og annet overnaturlig krimskrams. Med seg har hun ei synsk TV-dame. Som ser litt av hvert. Engel, den tøffe realist, tror ikke et øyeblikk på det. Og der begynner det å skjære seg for meg. For når Engel kontant avviser alt dette overnaturlige, hvorfor skal hun da bruke så mye tid og energi på å grave i sakene? Og til og med i den minst spennende av dem? (For ærlig talt, begravet dødt spebarn er da spenstigere enn "her har det skjedd noe med en mann og hans hund"?) Det skorter litt på troverdigheten her.

Ok, ser at noen flere ord om troverdighet må inn. Engel-bøkene har blitt kritisert for å ha urealistiske karakterer. Übertøffe Engel, diplomat-homo-far og potrøykende bestemor. Den henger jeg meg ikke på. Dette er action. Actiongenren krever ikke troverdighet på sosialrealistisk nivå. Så det er ikke der det ligger. Men motivasjonen for personenes handlinger må virke sansynlige innenfor fortellingens univers. Og det synes jeg ikke de gjør. Jeg skjønner ikke hva som driver Engel til diverse Marøya-turer. Eller til Bergen. Eller til Berlin. Hun bare gjør det...

Men samma kan det være. Engelkarakteren og et strålende levende og rått språk driver boka framover med et tempo som gjør den verdt å lese uansett. Gleder meg til Engleslakt også, jeg.