mandag 4. mai 2009

Venter og blinker

Joda. Når boka er Brageprisnominert og jeg vet ikke hva, må jeg gjøre et forsøk. Var det verdt det? Tja...
Leserne følger et vi som observerer og følger tankene til en rekke ulike personer. Performancekunster Trine, litteraturstudent Signe, filmskaper Linnea, forfatter Kåre osv. Også skjønner vi jo at flere av disse menneskenes veier skal krysses. Og så kan vi lure litt på det. Og mens vi lurer, kan vi kose oss med gode observasjoner. For visst er det det her! Og vi kan more oss over diverse populærkulturelle referanser. Populærkultur vi er glade i! Jeg har i alle fall stor sans for P.J. Harvey og elsker Kill Bill! (Selv om jeg liker enern best...) Og jeg var helt med da rockemusiker Wanda tok opp hvordan morsrollen roter til hele The Bride-karakteren. Men så fisler det liksom ut. Ja, der har vi det. Alt i denne boka fisler liksom ut. Det er ansatser til spennende møter og interessante tankerekker, men så... blir det ikke noe ut av det!
Vil Øyehaug ironisere over de unge intellektuelle? I så fall tar ikke jeg ironien. Vil hun si noe om dypet i en kunstnersjel? Til tross for at "alle" leser Dante og Kafka, finner ikke jeg mye dyp. Så hva er det hun vil, da? Prosjektet er mildt sagt uklart.
Hvorfor denne boka er så kritikerrost, skjønner ikke jeg. Den kan fortsette å blinke i det fjerne for min del...

2 kommentarer:

Bai sa...

Eg er heller ikkje overbegeistra, men synest snarare "Vente, blinke" var oppskrift. Ho hadde gode parti innimellom, men mangla noko. Det er som du seier, kor vil forfattaren med alle dei ironiske referansene og stereotype karakterane sine.

Har skrive om det her http://boklesebloggen.blogspot.com/search/label/Av%20Gunnhild%20%C3%98yehaug

knirk sa...

Hei - denne fikk jeg mange kommentarer på her:

http://knirk.wordpress.com/2009/02/13/vente-blinke/

Jeg var ikke begeistra.
Morsomt å lese ditt innlegg forresten.