Jentehelter

Dem begynner det å bli en del av i barnebøkene, nå har jeg lest om to til.

Den første heter Bergljot, eller Lotte, om du vil, og blir venn med lange, tynne, forsiktige Wille. De må løse mysteriet rundt hva Willes onkel og et par skumle typer driver med på låven. Derav bokas tittel, Onkelmysteriet. Akkurat den oppklaringen er kanskje i overkant omstendelig, men Lotte-karakteren redder det hele. Hun blir beskrevet som liten og tynn, med store øyne, lett halting, en kjælerotte i lomma og en evne til å gjøre alt rundt seg magisk. Mens Wille bor hos tante, som jobber hele tiden, og onkel, som altså er skummel, bor Lotte hos fostermor Stina hvor alt bare er god mat, rot, sang og kjærlighet. Og akkurat det er jo smått uimotståelig. Men jeg stusser litt over alle Lottes merkverdigheter som bare nevnes i forbifarten og aldri får noen ordentlig forklaring. Kan det være at det kommer flere bøker fra Jorun Thørring om disse to og at alt får sin forklaring etter hvert? Eller kanskje det ikke er nødvendig å skjønne alt hele tiden? Tross enkelte svakheter synes jeg boka er sjarmerende og vil nok anbefale den for mellomtrinnet.

Heltinne nummer to i denne omgang heter Vilja og har dysleksi. Det skjønner vel de fleste når boka heter Vilja og bokstavene som krøller seg. En god beskrivelse av hva dysleksi er, synes jeg, og antagelig lett å forstå for 1.-4.-klassinger. Den tar ikke bare for seg lesevanskelighetene, men også frustrasjonen og sinnet som kan dukke opp når det blir for mye, og hjelpemidler som finnes. Men her synes jeg også forfatteren, Torhild Moen, lesser på med for mye. Vilja bor hos morfar (hvorfor?) og mormor hadde alzheimer og er død. Jada, jeg skjønner at dette har vært tema i tidligere bøker, men det blir så skrekkelig mye for leseren å foholde seg til i en ganske så tynn bok. En ting av gangen, takk! Stort pluss for spreke illustrasjoner.