Hercule Poirot får virkelig kjørt de små grå i Fem små griser. Det skal litt til å oppklare en 16 år gammel mordsak! En kvinne ble dømt for å ha forgiftet sin mann i sjalusi, og det er datteren deres som nå føler at hun må få visshet om hennes mor virkelig var en morder. For kan hun starte egen familie dersom det er noe av en morder i henne? Vanskelig, vanskelig....
Og Poirot angriper saken ved å besøke de fem som var til stede i herskapshuset da mordet ble begått, guvernanten, husvennen, naboen, den dreptes elskerinne og morderens (?) lillesøster. Så får han dem til å skrive ned hver sin beskrivelse av hendelsene som førte fram til mordet. Og det er den ene tingen som gjør denne boka så stilig. At fem svært forskjellige mennesker med ulike sym- og antipatier og ulike grunner for å holde ting skjult forteller den samme historien, lager et puslespill av opplysninger som også jeg som leser hadde stor glede av å prøve å løse.
Men det aller aller beste er jo miljøet. Det er jo hovedgrunnen til at jeg kommer tilbake til Agatha Cristie om og om igjen, både i bokform og på tv. Dette oppstyltede overklasselivet med alle konvensjonene og bedragene er jo bare fantastisk! Og kvinnesynet! Joda, du leste riktig over, mordofferets elskerinne var på godset sammen med familien hans. Han var jo en mann med slik sterk dragning mot livet. Også var han jo kunstner, og alle vet hvordan de er. Dessuten var elskerinnen så ung, bare et barn, denne forelskelsen ville nok raskt gå over som så ofte før. Og kunstnerens kone? Hun syntes synd på elskerinnen, hun! Piken vil jo bli så skuffet når hun forstår sannheten!
Per Frisch leser strålende. Han er akkurat så levende at jeg tror på ham, og akkurat så stiv at jeg tror på Poirot. Gikk helt inn i dette, jeg. Moro!
2 kommentarer:
Jeg elsker bøkene til Agatha Christie! Lurer på om jeg har sett denne boka som film? Den høres kjent ut. Fikk lyst til å lese mer Christie nå snart :)
Fikk akutt lyst til å høre Christie og strikke :-)
Legg inn en kommentar