Hvorfor??

Frode Johansen Riopelle har skrevet Lykkesmeden. Men hvorfor det, lurer jeg på? Forlaget kaller den et originalt formeksperiment, jeg synes det var tendesiøst vissvass... Det handler om selvhjelpsbokforfatter Svein Stø og hans biograf. Og det er artige scener her. Men jeg synes det drukner i et overspent, bablende språk. Kan det være boka er for dyp for meg? Går den over mitt hode? I så fall er jeg visst ikke alene...

Miljøhumor

Det er noe deilig naivt med tittelen Steffen tar sin del av ansvaret. Og resten av boka til Christian Valeur følger opp. Steffen har altså fått nok av forurensning, CO2-utslipp, overforbruk og miljøødeleggelser. Han vil av! Han reiser opp på hytta i desember for å leve miljøvennlig. Men det er kanskje ikke så lett?

Teksten veksler mellom hytteoppholdet og tilbakeblikk på høsten før. Det er nemlig mer enn miljøet som plager Steffen. Studier, jobb og damer, det er bare trøbbel, alt sammen. Så å reise bort, slutte å tenke, det burde være en god løsning. Men så blir det kaldt å ikke bruke strøm. Og boksåpneren er elektrisk. Det blir ikke noe dreis over den erotiske novella han skriver i hytteboka. Og snømannen han lager viser seg å være rasist. Stakkars Steffen...

Jeg koste meg veldig med denne. Flira og lo og gikk meg bort i de filmanus-aktige dialogene. Men jammen har jeg ikke blitt flinkere til å slå av lyset etter meg også...

Te og kniplinger

Jeg leste antagelig baksideteksten på Kniplingenes hemmelighet av Brunonia Barry for kjapt. Trodde det skulle handle om hekseforfølgelser i gamle Salem. Men så var det bare Wicca-varianten i nåtidens by...

Forlaget sa altså: For 15 år siden, da Towner Whitneys liv ble lagt i grus, sverget hun på to ting: At hun aldri skulle sette sine ben i hjembyen Salem igjen. Og at hun aldri mer ville lese i kniplinger. For Towner har arvet denne sjette sansen, den mange av Whitney-klanens kvinner er utstyrt med, den som gjør dem i stand til å spå andres skjebne.Det er bare ett eneste menneske som kan få Towner tilbake til Salem: Grandtante Eva - den beste kniplingleseren av dem alle. Nå er den gamle kvinnen sporløst borte. Kan Towner finne sannheten om familiens dypt bevarte hemmeligheter i Evas forlatte hus?

Så dette var mer sterke-kvinner-med-mulige-magiske-evner enn den historiske heksehistorien jeg trodde. Og det er jo ikke helt min greie. Men så blir det noen mystiske hendelser og noe som kan likne på en krimintrige og jeg begynner å lure på hvor troverdig fortelleren egentlig er, og så blir det helt ok.

Er ikke helt begeistra for innleser Ane Skumsvoll. Mulig jeg er kravstor, men jeg mener en bør finne ut hvordan ord som Chaucer, merian og bunsenbrenner uttales før en skrider til verket...

Men jammen har byen omfavnet boka: http://salem.org/lacereader/index.shtml

Pusepost

Vil herved protestere på at dagen i dag liksom skal være den kattefrie Internett-dagen. Synes jeg ikke noe om! Viser derfor til fine blogger som Bibliotekarenes bibliotek, Av en annen verden og Eiriks forfatterblogg. Og bidrar med et fint sommerminne:

Gi unga grøss for kjedsomheten tar dem!

Først ble det stilt spørsmål ved om Det første barnet på månen av Bjørn Arild Ersland og Lars M. Aurtande i det hele tatt er en barnebok. Så ble den varmt avbefalt av Ketil Kolstad. Da er det bare en ting å gjøre; lese den selv og gjøre opp sin egen mening.

Og jeg synes den er fantastisk! Peter har alltid drømt om å dra til månen. Gjett hva han får i tolvårsgave? Månetur! Og det er mamma selv som trykker på knappen for å sende ham av gårde. Men kanskje det ikke frister så veldig likevel? Sånn når en først er i gang...? Og så!

Denne boka er rett og slett superskummel! Deilig... Og betyr det at den ikke er en barnebok? Slett ikke. Jeg tror ikke barn flest er så trygghetsnarkomane som vi liker å innbille oss. For de aller fleste vil dette være en spennende bok som gir mat til fantasien. Og for et utmerket utgangspunkt for spennende samtaler mellom høytleser og barn! Nei, løp og lån!

Jesus von Helvete

Tok med meg mann og barn i Det norske teater i går. Og det var vel verdt å bruke både tid og penger på Jesus Christ Superstar! Men det skyldes ikke først og fremst Hank von Helvetes innsats. Selv det er hans skyld at vi kjøpte billetter i første omgang. Hank ser ut som en moderne superstar-Jesus. Han synger som en. Men han er altså ikke skuespiller... Jeg tok meg i å tenke at "Jada, jeg hører folk si at de vil gjøre alt for deg, men hvorfor det, egentlig?" Han var liksom ikke en troverdig folkeforfører.

Men troverdigheten til oppsetningen som sådan, var det ikke noe å si på. Jeg har stor sans for måten de bruker publikum på. Når tjue skuespillere sprer seg ut i salen, står på stolryggene og hyller Jesus, er de ikke tjue stykker lengre. Vi er flere hundre. Og når de samme skuespillerene myldrer ut etter å ha vært syke og skadde som søker helbredelse hos Jesus, trekker vi oss unna dem i vemmelse. Utrolig effektfullt.

Forestillingens store stjerne er uten tvil Frank Kjosås som Judas. Utrolig stor stemme fra en liten, ung mann. Og han er så fortvilt og tvilende og ulykkelig at det er en strålende kontrast når han etter sin død får være flørtende rocke-engel. Jeg er fan!

Men den som virkelig tar tak i ryggmargen min og vrir så det gjør vondt er Charlotte Frogner som Maria Magdalena. I denne versjonen er hun en mager, narkoman gateprostituert som vakler fraværende rundt på scenen. Men det er ikke noe fraværende over sangen hennes. At noen kan få meg til å gråte av I don't know how to love him, en sang jeg har sunget hundrevis av ganger og hørt sikkert tusenvis av ganger (til og med med et lett grånende mannskor, men det er en annen historie), er mer enn jeg trodde var mulig. Fanatstisk stemme! Må være litt fan der også, kjenner jeg.

Så skal du se bare en muscial i høst, ja, så kan det godt være denne. ;-)

De kan det, disse franskmennene

For ikke å snakke om kvinnene! Var på kino og så Coco før Chanel i går. I utgangspunktet ikke en film jeg ville valgt å se, så det er godt jeg har venner som drar meg med og utvider min filmatiske smak!

For de som ikke følger med: dette er historien om Coco Chanel, men fokuset er på tiden før hun ble verdensberømt moteskaper. Her er hun først og fremst syerske, cabaretsangerinne og frekk og freidig "husokkupant" (hun flytter like godt inn hos en rik, interessert mann). Det er spennende å se et menneske som så til de grader gir blaffen i hva andre måtte tro og mene og som kjører sitt eget løp både i forhold til måten å leve på og måten å kle seg på. Vi snakker integritet her. Jeg visste jo at hun skilte seg ut i klesveien, men å se hennes hjemmesydde kreasjoner blant datidens velkledde, var en øyeåpner. Det er jo alle de andre kvinnene som ser ut som de har kledd seg ut...

Men først og fremst sitter jeg igjen med inntrykket av en vakker film, med flotte farger og velkomponerte landskapsbilder. Akkurat hva jeg trengte i går! Takk, Vivi! :-)