Tok med meg mann og barn i Det norske teater i går. Og det var vel verdt å bruke både tid og penger på Jesus Christ Superstar! Men det skyldes ikke først og fremst Hank von Helvetes innsats. Selv det er hans skyld at vi kjøpte billetter i første omgang. Hank ser ut som en moderne superstar-Jesus. Han synger som en. Men han er altså ikke skuespiller... Jeg tok meg i å tenke at "Jada, jeg hører folk si at de vil gjøre alt for deg, men hvorfor det, egentlig?" Han var liksom ikke en troverdig folkeforfører.
Men troverdigheten til oppsetningen som sådan, var det ikke noe å si på. Jeg har stor sans for måten de bruker publikum på. Når tjue skuespillere sprer seg ut i salen, står på stolryggene og hyller Jesus, er de ikke tjue stykker lengre. Vi er flere hundre. Og når de samme skuespillerene myldrer ut etter å ha vært syke og skadde som søker helbredelse hos Jesus, trekker vi oss unna dem i vemmelse. Utrolig effektfullt.
Forestillingens store stjerne er uten tvil Frank Kjosås som Judas. Utrolig stor stemme fra en liten, ung mann. Og han er så fortvilt og tvilende og ulykkelig at det er en strålende kontrast når han etter sin død får være flørtende rocke-engel. Jeg er fan!
Men den som virkelig tar tak i ryggmargen min og vrir så det gjør vondt er Charlotte Frogner som Maria Magdalena. I denne versjonen er hun en mager, narkoman gateprostituert som vakler fraværende rundt på scenen. Men det er ikke noe fraværende over sangen hennes. At noen kan få meg til å gråte av I don't know how to love him, en sang jeg har sunget hundrevis av ganger og hørt sikkert tusenvis av ganger (til og med med et lett grånende mannskor, men det er en annen historie), er mer enn jeg trodde var mulig. Fanatstisk stemme! Må være litt fan der også, kjenner jeg.
Så skal du se bare en muscial i høst, ja, så kan det godt være denne. ;-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar