Kjendishelvete

Audrey er 16 år og slår opp med kjæresten. Han blir deppa og skriver en sang om det. Og sangen blir en megahit! Plutselig er Audrey paparazziyndling nr én og figurerer i aviser, ukeblader og på nettet. En drømmesituasjon? Ikke ganske!

Min fjortis elska Audrey, vent! av Robin Benway. Og det kan jeg godt forstå. Spennende historie, mye humor og gode sitater. (Jeg oversetter alltid de beste delene i hodet, men det trenger ikke bety at dialogen ikke funker på norsk, det er bare en vane jeg har.) Her er det kjendisdyrking, venninneskravling og kjæresterier over en lav sko. (Hva har sko egentlig med saken å gjøre? Et merkelig uttrykk!) Og en fet katt som heter Bendomolena. Jeg klarte ikke la være å lese Bendelorma... Men skyggesidene ved kjendistilværelsen, spesielt i USA, sikkert, er det det først og fremst handler om. Og det er interssant både for fjortiser og oss som er litt eldre.

Tenker denne dama er glad hun bare skulle forholde seg til norsk presse, tross alt...

Politisk også nå?

Jeg ble jo lett hekta på Svend Foyn for en stund siden, og nå har jeg hørt Madrugada av Jan Mehlum med samme helt.

Advokat Foyn får stor sans for den usedvalig vakre iranske asylsøkeren han skal hjelpe, men plutselig forsvinner hun sporløst. Og advokaten må snike seg rundt i indre Østfold og bakgater i Teheran for å finne ut av hva som har skjedd. Litt rotete, det blir i overkant mange teorier for leseren også, ikke bare for utålmodige politisjefer. Men spennende i massevis. Det mest spesielle her er likevel den politiske vinklinga. Jada, vi vet jo alle at krim er en utmerket arena for å diskutere samfunnsproblemer, og det er kommet flere med asylsøkerproblematikk de siste åra, men det er sjelden hovedpersonene gir så tydelig uttrykk for politisk ståsted som her. Klare sym- og antipatier mot navngitte politiske partier kommer fram. Men jeg liker det. Så får heller en FrP'er eller to bli fornærma...

Ola Otnes leser og jeg er ikke sikker på hva jeg synes om det. Han har noe udefinerbart gammeldags over lesinga og det har egentlig ikke noe i mot. Men engelskuttalen! Du godeste. Når en person har en replikk som følges av "sa han på utmerket engelsk" kan ikke oppleseren legge trykk på første stavelse i attorney og rulle på r'ene! Litt pinlig faktisk... Godt det er få av dem, de klarer ikke ødelegge for helhetsinntrykket. God bok.

Iskald krim

Til din vrede går over av Åsa Larsson var en helt sånn standard-krim, trodde jeg. Men så lyder første setning: "Jeg husker hvordan vi døde." Og det er tross alt ikke vanlig at mordofferet får komme så direkte til orde som her. Wilma, 17-åringen som drukna sammen med Simon under mystiske omstendigheter, er nemlig en svært så tilstedeværende person. Hun er et velartikulert spøkelse som beveger seg rundt og kommenterer mistenkte, etterforskere, hendelser og minner. Og det fungerer godt, synes jeg.

Dessuten foregår dette i Kiruna, helt nord i Sverige. Et område i alle fall jeg vet lite om. Og når handlingen i tillegg trekker inn 2. verdenskrig i et nøytralt Sverige og alt det førte med seg for folk med så nær tilknytning til Finland, da er det ikke så mye standard igjen.

Nina Woxholtt leser helt greit, ikke noe verken å utsette eller berømme der.

Har etter hvert skjønt at dette ikke er første bok om statsadvokat Rebecka Martinsson og politibetjent Anna-Maria Mella, så her er det mer å hente. Godt!

Vart og tragisk

Det trodde jeg var dekkende for Hvis jeg blir av Gayle Forman. Ikke en bok for meg, altså. Men så påtar en seg formidlingsoppdrag, og så tror en boka vil passe og prøver seg likevel. Også er jo boka så fiiiin!

Det handler om 17 år gamle Mia som har mista familien sin i en ulykke. Hun er hardt skada og befinner seg utenfor sin egen kropp. Og oppdager at hun har valget når det gjelder om hun skal la seg selv dø eller om hun skal bli. "Bare ett valg gjenstår. Det viktigste av dem alle." sier baksideteksten. (Og gir meg fortsatt ikke lyst til å lese boka...) Men det står ingen ting om all musikken som er med, klassisk, rock og punk. Og ingen ting om den aldeles herlige skildringen av det som må være verdens beste og minst kjernete kjernefamilie. Jeg har blitt kjent med noen personligheter i denne boka som jeg faktisk vil savne! Ex-punk, nå 50-tallsstil-faren, rockedamemora, veslevoksne, men likevel sjarmerende lillebror, punkrock-kjærsten, den økologiske, alternative bestemora, den tause, men så tilstedeværende og kloke bestefaren og Mia selv, som er så annerledes, men likevel en selvfølgelig del av familien.

Ja, jeg likte virkelig denne boka. Og snart skal jeg ta den med ut på tur og spille Beethovens Cellosonate nr 3 for kidsa.

Vannet

Nok en Arnaldur Indridason-krim. Også lest av fantastiske Ivar Nørve. Denne gangen handler det like mye om øst-vest-problematikken i Europa på 50-tallet som om daglivlivet på Island. Men historiene om de unge, islandske studentene i DDR og datidens og nåtidens Island flettes sammen på en aldeles utmerket måte. Spennende og gripende på flere plan.

Morromorro!

Omsider har jeg også lest Skranglebein Likanes av Derek Landy. Jeg har hardnakket insistert på at den må være teit med den tittelen! Og den er jo det, men på den aldeles riktige måten!

Skranglebein Likanes er altså et levende skjelett som i kraft av også å være detektiv redder 12 år gamle Stephanie/Valkyrie ut av farlige situasjoner og etter hvert tar henne til lærling. Det siste foregår på denne måten:

• Det er noe ved deg, Valkyrie. Jeg er ikke riktig sikker på hva det dreier seg om. Jeg ser på deg, og...
• Og blir minnet om hvordan du selv var på min alder?
• Hm? Å nei. det jeg mente var at det er noe ved deg som virkelig irriterer meg. Du gjør aldri som du får beskjed om, og iblant setter jeg spørsmålstegn ved hvor mye vett du har - men likevel har jeg tenkt å lære deg opp, fordi jeg liker å ha noen som følger etter meg som en liten valp. Det får meg til å føle meg vel.

Dette er absurd humor-action fra side en og ut. Kan ikke skjønne annet enn at oversettelsen til Henning Hagerup må være glimrende, ordspill og andre språkmorsomheter strømmer fritt. Som jeg har mora meg!

(Og Skranglebein har da en skremmende ytre likhet med nylig avdøde Michael Jackson??)

Kose seg!

Har hørt Harry Potter and the chamber of secrets på lydbok de siste dagene. Ikke fordi jeg ikke kjenner den fra før, jeg leste den engelske utgaven da den kom (i 1998! Det er elleve årsiden! Hvor ble de av...?), den norske leste jeg høyt for barnet minst to ganger og lydboka har surra og gått i det uendelige hjemme. Men nå hadde jeg fått kloa i den engelske utgaven. Lest av Stephen Fry. Jeg elsker den mannen! Tenkte jeg sikkert ikke kom til å høre hele boka, men jeg kunne ikke få nok! Med Frys stemme kom alle de morsomme, magiske og skumle detaljene helt til sin rett. Det var som å oppleve boka for første gang!

Tror jeg skal ønske meg alle Fry-innleste lydbøker i verden til jul! :-)