Oi oi oi!

Kvinnherad bibliotek har litt av et utvalg! Da jeg satt der og skrev oppgave i høstferien, oppdaga jeg No country for old men av Cormac McCarthy på lydbok. På engelsk! Jada, jeg burde jo lest boka for lengst, men så har jeg ikke det, da. Nå har jeg hørt den i stedet. Og for en opplevelse!

Historien er vel kjent de fleste. Hvis ikke, finnes den her. Og det som overraska meg, er at det egentlig ikke skjer så mye. Det er mye gåing. Og bilkjøring. Men du hellige jul, så intenst! McCarthy kan rett og slett fortelle. Og bruke språket. Jeg måtte høre hele avsnitt om igjen fordi jeg ikke hadde fått meg handlingen, jeg var for opptatt av måten det ble fortalt på til å få med meg det som ble fortalt... Mulig det er takket være Tom Stechschulte sin fantastiske opplesning. Neste gang skal jeg lese McCarthy på papir. :-)

Veldig hemmelig!

Lørdag inntok barnet, min venninne Aud og jeg Det Norske Teatret for å bivåne forestillingen Den hemmelege hagen. Forestillingen bygger selvfølgelig på boka av Frances Hodgson Burnett. Som de fleste sikkert vet, handler det om Mary som kommer foreldreløs fra India for å bo hos sin onkel i England. Hun oppdager at hun har en svakelig fetter og ved hjelp av bondegutten Dickon og en overgrodd hage, får hun fetteren frisk og fikser forsoning mellom ham og faren. (Når jeg ser historien oppsummert på denne måten, lurer jeg på hvorfor jeg er så glad i boka... Ja ja.)

I teaterversjonen er handlingen flyttet 120 år fram i tid, altså til våre dager. Her har onkelen tjent alle pengene sine på å utvikle dataspill, og det er via spillet Den hemmelige hagen at Mary, Dickon og Colin blir kjent nå. De spiller ulike figurer, hagen er delt inn i nivåer, og det gjelder å overleve og runde spillet. Men fungerer grepet? Å ja! På samme måte som i Jungelboken bruker de kjente populærkulturelle figurer og ny musikk. Så det har vi for så vidt sett før. Men at de gjennomfører dataspillestetikken så til de grader, det er imponerende! Både kostymer, sminke, scenografi og koreografi bygger opp om et visuelt inntrykk som er nærmere pixler enn det meste annet jeg har sett utenfor skjermen. Bare det gjør forestillingen verdt å se. Og enda får du glimrende dans, sang og spill i tillegg.

Vi var på matinéforestilling. Klokka tre en lørdag ettermiddag. Perfekt! Sånt burde det være mer av. Å, se! Det Norske har eget matinéprogram! Da skal jeg på flere til våren! :-)

Uglebugle!

Det er skummelt å spare på bøker en gleder seg til å lese. For hva om de blir en skuffelse?? Jeg var derfor smånervøs da jeg begynte på The Owl Killers av Karen Maitland. Det gikk fort over!

Denne boka er nesten enda bedre enn den forrige jeg leste av samme forfatter! Igjen tar hun oss med tilbake til Englang på 1300-tallet, men denne gangen holder vi oss på ett sted, den fattigslige landsbyen Ulewic. Her har nederlanske beginere (en orden med kvinner som vil tjene Gud uten å trekke seg tilbake fra samfunnet) slått seg ned. Sterke, uavhengige kvinner blir selvfølgelig møtt med skepsis både fra kirken, den lokale adelen og landsbybefolkningen. For det er da verken naturlig eller gudfryktig å klare seg selv og til og med hjelpe andre, er det vel?

Årene 1321-22, som handlingen er lagt til, var spesielt harde i Sør-England. Været var dårlig, avlingene slo feil og det var mye sykdom både hos husdyr og mennesker. Da er det greit å ha noen å skylde på. Vel var dette er katolsk samfunn, men den gamle religionen hadde slett ikke sluppet taket. I denne boka er den representert ved The Owl Masters, menn som kledte seg i kapper og uglemasker og stryte ved hjelp av terror. Og klarer de ikke å faktisk vekke en demon...?

Mye av spenningen i denne historien dreier rundt forholdet mellom ny og gammel religion. Hvilke deler som kan kalles overtro, er opp til leseren. Men skildringene av dagliglivet er like spennende. For ikke å snakke om de mellommenneskelige forholdene. Det er utrolig hvor mye makt det er mulig for kirke og adel å få over folk som ikke har grunnleggende kunnskaper om verden rundt seg! Og det er jo en sak som er evig aktuell...

Historen fortelles av fem ulike karakterer; presten, tre av beginerne og landsbyjenta "Pisspuddle". Det fungerer aldeles utmerket. Jeg ble raskt kjent med personene og de ulike fortellerstemmene, og de gir bredde og innsikt i historien. Godt jeg har hatt noen frikvelder i det siste, for denne boka måtte leses i ett! Anbefales.

Det store lydbokforsøket - del 12

Jeg er stolt av meg sjøl! Jeg har nemlig hørt meg gjennom hele Mofongo av Cecilia Samartin. Alle 10 timene og de 42 minuttene. Og hadde jeg ikke vært så interessert i matlaging, hadde det aldri gått.

Det handler om lille, vakre, snille, omtenksomme og kloke Sebastian som dessverre har en hjertefeil. Dette finner han seg i med stoisk ro, selv om han gjerne skulle kunne løpe og sparke fotball. Hver dag etter skolen går han til sin kloke, saktmodige bestemor. Og spiser smakløs mat levert av den vakre, sterke og kloke Terence. Men så får bestemor slag! Og blir frisk og farger håret og begynner å lage fantastisk mat igjen! Og snille, lille, vakre, kloke Sebastian vil mer enn gjerne hjelpe bestemoren med det og aller helst høre historiene bak alle oppskriftene også. For sånn er jo ti år gamle gutter... Men det er skår i gleden. Far og mor krangler om hva som er best for Sebastian. Og mor og tante krangler. Og mor vil ha bestemor på sykehjem. Mor er i det hele tatt ei skikkelig kjerring! Og Sebastian blir erta på skolen... Hva er det så som løser alle problemene? Bestemors mat, selvsagt! Det er magi i mat! Etter hvert er det magi i alt mulig annet også, det blir så mye sjel og hjerte og evighet og himmel og kjærlighet at jeg blir litt uvel. (Jeg sier ikke noe om slutten. For det første bør jeg jo ikke røpe den, for andre blir jeg kvalm ved tanken. Og jeg har lyst på mer vin.)

Men det som er hovedproblemet med denne boka etter min mening, er at den er så laaangsom! Hvor lang tid er det egentlig mulig å bruke på å fortelle en relativt grei historie befolka med personer med max to egenskaper hver? 10 timer og 42 minutter, faktisk.

Rike, unge piker...

Det er ingen fordeler ved å være ung, vakker og rik. Og blond. I alle fall ikke i krimlitteraturen. Blir du ikke drept, blir du i alle fall kidnappet! Eller en av hver, som i Fractured av Karin Slaughter. En ung (i alle fall med litt hjelp av Botox), vakker og rik mor kommer hjem fra tennis tidligere enn planlagt og finner inngangsdøra åpen. Hmmm.... Det er knust glass i gangen. Og et blodig fotspor i trappa! Og på toppen av trappa... Og vi er i gang! Eller egentlig ikke. For denne boka var usedvanlig treg i starten, synes jeg. Ikke at den var kjedelig, det er Slaughter sjelden, men da jeg var kommet halvveis hadde saken fortsatt bare så vidt begynt. Det var rett og slett uvanlig lite action i denne. Det handler mer om etterforsker Will Trent, hans utfordringer i jobben (han er dyslektiker), forholdet til partneren han blir pådytta, og til sjefen, og til dama. Og handlingen lå kanskje litt for tett opp til andre ting jeg nettopp har lest, til at det tok helt av for min del. Men spennende nok, for all del!

Blind kjærlighet

Med egne øyne av Arne Svingen og Christoffer Grav har et cover som gjør at boka MÅ leses! Jeg liker sånne. Det handler om Jim, som tross sin blomstrende musikerkarriere, ikke er lykkelig. Han blir gjenkjent alle steder han går, men han blir ikke sett! Kan forholdet til ei blind jente utgjøre en forskjell?

Dette er en illustrert roman, og en svært vellykket sådan i forhold til at tekst og bilder utfyller hverandre og er like nødvendige for at historien skal framstå som hel. Jeg elsker illustrasjonene. Men er litt usikker på om teksten er helt der. Det mangler liksom noe... Andre som har lest og mener noe?

Mere Potter!

Har hørt Harry Potter and the Half Blood Prince også. Nye 21 timer med Stephen Fry! Og hva kan jeg si? Annet enn OH LYKKE! :-D

Og nå gleder vi oss til vorspiel på Drammensbiblioteket!