Hva er sant? Og er det egentlig så farlig?

Nicolaj Frobenius' blanding av selvbiografi og roman, Teori og praksis, gjør seg virkelig! Også på lydbok, selv om jeg da gikk glipp av bildene fra det Frobeniuske familiealbum. Til gjengjeld får jeg forfatteren (og hovedpersonen?) rett i øret i og med at han leser selv. Også så godt som han leser! Jeg har humra godt over lille Nicolajs betraktninger av livet på Rykkin og spesielt innenfor egen familie. Det er noe med barnets perspektiv, som selvfølgelig her iblandes en voksens observasjonsevne, som fungerer så godt her. Et favorittsitat fra denne delen (etter hukommelsen, jeg hører tross alt lydbokversjonen): "-Jeg har aldri møtt en voksen som ikke har latt seg lure! -Men er det ikke bedre å bli enige? -Du kommer aldri til å bli til noe!" Men ettersom den lille gutten vokser til og oppdager at livet slett ikke er så enkelt, blir det mindre humring. Det er mye sårt og vondt, men samtidig så mye livsbejaende over denne historien. Og humoren blir definitivt ikke borte, Nikolajs periode som pønker, inneholder mange gullkorn. Pønkegutta legger for eksempel til seg en deilig måte å snakke på, de pugger fraser fra Salomonsens konversasjonsleksikon, og snakker som eldre, belevne herrer. "Jeg er i mitt livs form, broder". "Ingenlunde". "Jeg gremmes!". (Minner meg om et til nå beste russekortet jeg har sett (og etter 13 år i videregående har jeg sett en del), nemlig: "Å gubevarramævæl, for et fint vær! Jeg tror jeg må ta meg en pjolter." Du ruler fortsatt, Tom! :-) ) Dette handler jo om å vokse opp i drabantbyen. Med alt det innebærer av nysgjerrige naboer, konformitetspress, trygghet, nærhet til venner og skole og frykten for/trangen til å skille seg ut. Jeg har hørt rykter om at det ble sterke reaksjoner på boka da den nådde dit, men har ikke kunnet finne noe om det. Stemmer det, er det bare å slå fast at Rykkinfolk er usedvanlig hårsåre! Også burde jeg mene noe om hvor mye og hvordan musikk kan brukes i lydbøker uten å forstyrre historien, men det vet jeg ikke om jeg er helt enig med meg selv om ennå...