Livets tragedie

Å følge Hulda Kråkefjærs vei fra original jentunge på Gluppen til voksen og (ikke mindre original) kvinne i storbyen, er en fascinerende opplevelse. Særlig skildringen av henne som tenåring i skrekkblandet opposisjon til moren, er til tider hylende morsom. Og vond... Bildet av hvor vanskelig et mor-datterforhold kan være, er forstyrrende troverdig.

Alvoret i historien stiger med Huldas alder, og selv om dette er en person jeg får stor sans for, og så gjerne følger i alle opp-, ned- og sideturer, synes jeg de eksistensielle betraktningene bli noe overskyggende etter hvert. Selv om Hulda altså skriver hovedoppgave om Kierkegaard, blir det rett og slett litt mye... Tredje person entall, det handler om å se seg selv utenfra og om å være tilskuer til, heller enn deltager i, eget liv. Jada, jeg forstår det, men likevel... Heldigvis slipper aldri humoren taket, og det er mye å fnise, fnyse, humre og smile skjevt over hele veien. Og Gisken Armand leser så jeg glemmer tid og sted. Så om noen har sett en innpakka, Ipod-lyttende person med merkelig minespill på T-banen til Ensjø i det siste, var det bare meg...