A dead Kennedy...

Ja, du trodde kanskje Kennedy ble skutt, du? Det er bare fordi du ikke har lest bok to om The Umbrella Academy av Gerard Way og Gabriel Bá. De dysfunksjonelle superheltene fra akademiet får det tøft når tiden hopper i alle retninger, alle har pesonlige problemer, de psykeste psykopatene Hazel og Cha Cha dukker opp og blir høye på sukker og verden sprenges av en atombombe. Men er det da noe igjen å redde? Jada! Følg med, følg med!

Spike! Always and forever!

Kjøpte Spike Omnibus til mitt lille barn til Valentinsdag. Og nå har jeg fått lese den selv. Heldige meg! Og la meg si det med en gang, dette er ikke egna sengelektyre! Ikke fordi boka er skremmende, men fordi her er det kvalitetspapir, så denne er TUNG!

Her er det seks Spikehistorier samlet i en bok. Han kommer i trefning med hevndemonen Halfrek, oppklarer saken med The Black Dahlia (beste sitat: "Yeesh! He's over here!" "Eh... He's over here too..."), finner ut av hemmelighetene rundt The Gem of Amara, sloss med Dracula over flere århundrer, blir innlagt på asyl for overnaturlige og blir levende dukke i Japan. Neida, det skorter ikke på handling! Og ikke på det grafiske, heller. Fernando Goni og Franco Urru tegner så jeg tror jeg ser en Angel-episode mens jeg leser. Ikke like begeistra for alle som tegner Dracula-delen, men bevares, det holder fortsatt mål.

Angel, ja. Tror nok det kan være en fordel å ha sett det meste av serien, mye her foregår under og etter sesong fem. I alle fall bør en kjenne personene for å få fullt utbytte av en del av historiene.

Må si jeg likte denne! Og Spike, om du leser dette, jeg inviterer deg inn når som helst! ;-)

Kiste nummer... hvaforno??

Har hørt Kiste nummer fem av Gert Nygårdshaug, en krim med Skarphedin Olsen og Fredrik Drum.

Skarphedin har i lengre tid trodd han var sin egen bestefar, Fredrik Drum. Psykose, kalles det. I det han blir erklært frisk, dukker det hodeløst lik opp på beste vestkant. Sammen med en papegøyefjær og et beger med mayasymboler på. Og så introduseres Fredrik Drum...

Her kommer det inn både nynazister, kamptrente hunder og gammel indiansk kultur. Og mat og vin, selvfølgelig. Det siste er vel det jeg liker best med disse bøkene. (Og at personene har rare navn, da klarer selv jeg å holde styr på dem...)

Are Storstein leser aldeles utmerket. Men de kunne ikke klare å finne en mer irriterende stemme til å annonsere hvilket cd-nummer jeg er på, vel?

Men jeg leser denne serien litt etter som bøkene dukker opp i min nærhet. Og jeg må jo lure på; når Fredrik Drumm introduseres i denne boka, visstnok nummer seks i serien!, hvor har han vært i de fem forutgående da?? Noe blir forklart her, men jeg må visst lese mer...

Dæven!

Val McDermid er min helt! Dæven, som hun kan holde leserne på pinebenken.

Denne gangen er det en wacko som blir kjent med ungdommer via Facebookarvtageren RigMarole. Ungdommene forsvinner og blir funnet døde og mishandlede kort tid etter. Hvorfor har noen valgt ut akkurat disse ungdommene? Hvorfor drepes de på akkurat denne måten? Hvem er denne "noen"??

Tony Hill og Carol Jordan får litt av hvert å bryne seg på. Ikke bare har de en gal, effektiv og kjapp morder å fakke, DCI Jordan har også en ny sjef som verken synes hun eller Tony er så mye å rope hurra for. Som i andre serier, spiller privatlivet til hovedpersonene en rolle her. Men hos McDermid tar det aldri overhånd eller blir klamt og ekkelt. Med sånne hovedpersoner skulle det også godt gjøres, de er jo interessante nok i seg selv.

En blurb sier at denne boka er et must for fans og en god introduksjon for de som ikke kjenner McDermid ennå. Kunne ikke vært mer enig!

Jo fortere jeg leser

...jo mer ler jeg! 2009 hadde mange strålende debutanter, men denne oppdaga jeg først etter Karis strålende presentasjon på årets Bokgilde. Jeg snakker om Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg av Kjersti Annesdatter Skomsvold.

Det handler om Mathea som har vært usynlig hele livet. Den som ingen snakker med, ingen leker med, ingen roper opp, ingen ekspederer. Javel, hun har sin pedantiske Epsilon, men det hjelper ikke mye. Nå er hun mest opptatt av å ikke dø alene så det begynner å lukte i oppgangen. Trist, selvfølgelig, men du store for en morsom bok dette er! For når du aldri har hatt sosial omgang, kjenner du heller ikke de sosiale kodene. Og da er visst ingen grenser for hvilke situasjoner du kan misforstå!

"Morn du," sier Epsilon og June sier ingenting, men en gang viste han oss fingeren. "Det var en artig," sa Epsilon, og han prøvde ikke være ironisk, Epsilon er aldri ironisk. "Jeg har ikke sett den type hilsen før," sa han. "Det er vel noe han har lært i speideren."

Ha ha!

Skomsvold har fått mye skryt for at hun som så ung (jentungen er under tredve!) kan beskrive en eldre dames tanker og følelser på en så god måte. Det kan jeg forstå. På den annen side vil vel en særing som Mathea være seg selv uansett alder... Men det spiller ingen rolle, boka er supergod og må leses! Helst med noen i nærheten som tåler å bli lest høyt for, her er det strålende tragikomiske sitater på annenhver side!

Let's Kick Ass!

Så Kick-Ass på kino i går kveld. Og er fortsatt høy! :-)

Dave Lizewski, tegneserienerd og usynlig for jenter, lurer på hvorfor ingen prøver seg som superhelt? Det er jo ikke påkrevd med superkrefter, Batman f.eks., var ikke i nærheten av en eneste radioaktiv edderkopp! Dave kjøper grønn våtdrakt med hette og drar ut for å finne forbrytelser. Og skjønner hvorfor ikke alle gjør som han. Juling gjør nemlig vondt. Men et er bare puddinger som gir seg, og når den grønne helten Kick-Ass får seg nettside blir han en inspirasjon for andre! Enter Hit-Girl og Big Daddy. Det er da det blir blodig...

Dette er en orgie i kul slossing, blod, teite replikker, organisert ondskap og nerdete tenåringer. And I love it! Aaron Johnsen er en svært troverdig Dave/Kick-Ass, Nicholas Cage er en passe psyk Big Daddy (tviler på at han gjør stuntene sine sjøl), men det er Chloë Grace Moretz som Hit Girl som er den store stjerna her. Det er liksom noe eget med en 11-åring med musefletter som skyter, slår, sparker og kutter ned folk for fote.

Filmen har fått 15-årsgrense pga mye og detaljert vold, og det er til å forstå. Men samtidig er volden så overdrevet at det ikke er mulig å gjøre annet enn å le. Og så, i det brutale høydepunktet, med superheltdrakter, døde skurker alle vegne og når superslemmingen ser ut til å vinne, hvilken filmmusikk toner ut?? Elvis! American trilogy! Nesten så en må reise seg og juble!

Og ja, tegneserien er bestilt!

Dalgliesh-påske

Først var det Death in Holy Orders på tv. Med han pene, men akk, så forstyrrede unge presten. Og så var det The murder room. Den skjønte jeg ikke noe av. Hva hadde selvmordsmetoder med saken å gjøre?? Ja ja.

Og jammen hadde jeg ikke med meg A certain justice på IPoden helt uten å tenke over det! Nesten Dalgliesh-overdose! Men bare nesten. (Fikk jo litt Miss Marple innimellom.) Og nå har jeg hørt ferdig lydboka. Og den er spennende! Det begynner med en rettssak, den brilliante advokaten Venetia Aldridge får en ung mann frikjent for det brutale mordet på sin tante selv om alle bevis peker mot ham. Fullt så fornøyd blir hun ikke når han dukker opp noen uker senere og forkynner at han er forlovet med hennes unge, men ikke spesielt sjarmerende datter. Og så dør Venetia. Brutalt. På det ærverdige advokatkontoret.

Dette er ytre spenning, spennende skildringer fra et lukket miljø, gode karakterer og krisp Oxfordengelsk (Michael Jayston leser så jeg grøsser av fryd på ryggen) i en herlig blanding! Som jeg har kost meg med denne!

Kanskjekrim...

Begynte påsken med The last judgement av Iain Pears i hånda og Silkeridderen av Henning Mankell på øret. Den første fra 1993, den andre fra 1994. Og det preger dem begge. Mangelen på mobiltelefoner (Ok, Wallander har en fast i bilen), den omstendelige informasjonsinnhentinga og redselen for datamaskiner er hjertelig tilstede. Men det er egentlig bare sjarmerende tidskoloritt, det er andre ting som gjør dem til "kanskje-bøker".

Den første først. Har vært svært glad i Pears' art history mystery-serie så langt. Hadde jeg kjent til Caravaggio om jeg ikke hadde lest Death and restoration? Neppe! Mye av sjarmen med disse bøkene er måten Pears øser av sin kunstinteresse og -kunnskap på uten å virke belærende eller påtrengende et eneste sekund. Men i denne boka er det bare fiktive kunstverk det handler om! Joda, jeg vet vel noe mer om fransk 1700-tallsmalerier, men det blir liksom ikke det samme... Dessuten synes jeg denne boka hadde et rotete plot, alt for mange personer (og når de i tillegg har franske og italienske navn, blir det for meget for meg når jeg bare vil lese på overflaten) og en lite troverdig slutt. Nei, bedre lykke neste gang.

Mankells Wallander er jo seg selv lik. Selv om Jon Yngvar Fearnleys korrekte stemme kanskje ikke kler ham like godt som den kler Poirot. En advokat dør, og så dør en til. Og så prøver noen å sprenge sekretæren deres i lufta. Hvem kan stå bak?? Siden advokatene bare hadde en superstor klient, er det liksom ikke så mye å lure på. Dermed må resten av boka dreie seg om hvordan de skal få hekta det på ham. Og det er greit nok. Men så kommer slutten... Og hvordan i huleste kan noen innbille seg at jeg skal tro på at **SPOILER**SPOILER** en lett avdanka og deprimert politimann slår ut to topptrente livvakter, kappkjører med skurken, sniker seg blodig og møkkete gjennom sikkerhetskontrollen og egenhendig stopper et fly på rullebanen?? Hallooo.... Nei, det ble for teit.