Jo fortere jeg leser

...jo mer ler jeg! 2009 hadde mange strålende debutanter, men denne oppdaga jeg først etter Karis strålende presentasjon på årets Bokgilde. Jeg snakker om Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg av Kjersti Annesdatter Skomsvold.

Det handler om Mathea som har vært usynlig hele livet. Den som ingen snakker med, ingen leker med, ingen roper opp, ingen ekspederer. Javel, hun har sin pedantiske Epsilon, men det hjelper ikke mye. Nå er hun mest opptatt av å ikke dø alene så det begynner å lukte i oppgangen. Trist, selvfølgelig, men du store for en morsom bok dette er! For når du aldri har hatt sosial omgang, kjenner du heller ikke de sosiale kodene. Og da er visst ingen grenser for hvilke situasjoner du kan misforstå!

"Morn du," sier Epsilon og June sier ingenting, men en gang viste han oss fingeren. "Det var en artig," sa Epsilon, og han prøvde ikke være ironisk, Epsilon er aldri ironisk. "Jeg har ikke sett den type hilsen før," sa han. "Det er vel noe han har lært i speideren."

Ha ha!

Skomsvold har fått mye skryt for at hun som så ung (jentungen er under tredve!) kan beskrive en eldre dames tanker og følelser på en så god måte. Det kan jeg forstå. På den annen side vil vel en særing som Mathea være seg selv uansett alder... Men det spiller ingen rolle, boka er supergod og må leses! Helst med noen i nærheten som tåler å bli lest høyt for, her er det strålende tragikomiske sitater på annenhver side!