Iskaldt blod (bokstavelig talt...)

Blod og is av Robert Masello er en bok jeg har gleda meg til. Frosne vampyrer i Antarktis må jo være noe!

Michael Wilde må komme seg over tapet av sin elskede og reiser på reportasjeoppdrag til forskningsstasjonen i Antarktis. Under en dykkertur finner han noe utrolig, et damelik innefrosset i isbreen! De får fraktet isklumpen opp og konstaterer at det er to personer der inne. Opptining og undersøkelser går selvfølgelig ikke som planlagt, og plutselig er to vampyrer fra 1850-tallet løse i leiren.

Og dette er spennende nok, for all del, men noen thriller er jeg ikke enig med vaskeseddelen i at det er. Det mest fascinerende for meg, var egentlig delene der de kommende vampyrene forteller om hvordan de havna som henholdsvis soldat og sykepleier i Krimkrigen (med Florence Nightingale som sjef, faktisk!). Her er både det historiske og det menneskelig svært så troverdig og jeg er glad jeg ikke står i fare for å havne i behandling under de rådende medisinske forholdene for 160 år siden!

Livet på forskningsstasjonen skildres også med innlevelse og faktakunnskap (så vidt jeg kan forstå). Og den evige kulden virker såpass realistisk at boka nok egner seg best som sommerlesing. Spennende dette også. Det er når disse to verdenene møtes, at det skurrer for meg. For vampyrene blir aldri vampyriske nok. Et par blodige overfall, så er alle snille mot hverandre igjen. Nei, det er med denne som med mye annet vampyrstoff for tida, det blir for lite blod og for mye LOVE.

Når det er sagt, boka gikk usedvanlig raskt å lese (til tross for sine 619 sider), og underholdende var det i massevis. Godt språk også på norsk, så oversetter Frank Lie må ha gjort en god jobb. Men Masello skriver sikkert bedre om han får konsntrere seg om om det han liker best. Og det er neppe vampyrer.