Veldig hemmelig!

Lørdag inntok barnet, min venninne Aud og jeg Det Norske Teatret for å bivåne forestillingen Den hemmelege hagen. Forestillingen bygger selvfølgelig på boka av Frances Hodgson Burnett. Som de fleste sikkert vet, handler det om Mary som kommer foreldreløs fra India for å bo hos sin onkel i England. Hun oppdager at hun har en svakelig fetter og ved hjelp av bondegutten Dickon og en overgrodd hage, får hun fetteren frisk og fikser forsoning mellom ham og faren. (Når jeg ser historien oppsummert på denne måten, lurer jeg på hvorfor jeg er så glad i boka... Ja ja.)

I teaterversjonen er handlingen flyttet 120 år fram i tid, altså til våre dager. Her har onkelen tjent alle pengene sine på å utvikle dataspill, og det er via spillet Den hemmelige hagen at Mary, Dickon og Colin blir kjent nå. De spiller ulike figurer, hagen er delt inn i nivåer, og det gjelder å overleve og runde spillet. Men fungerer grepet? Å ja! På samme måte som i Jungelboken bruker de kjente populærkulturelle figurer og ny musikk. Så det har vi for så vidt sett før. Men at de gjennomfører dataspillestetikken så til de grader, det er imponerende! Både kostymer, sminke, scenografi og koreografi bygger opp om et visuelt inntrykk som er nærmere pixler enn det meste annet jeg har sett utenfor skjermen. Bare det gjør forestillingen verdt å se. Og enda får du glimrende dans, sang og spill i tillegg.

Vi var på matinéforestilling. Klokka tre en lørdag ettermiddag. Perfekt! Sånt burde det være mer av. Å, se! Det Norske har eget matinéprogram! Da skal jeg på flere til våren! :-)