Det likegyldige...

...er det ikke mye å skrive om, derfor så få bloggposter i det siste. Har tatt opp bok etter bok, til og med bøker jeg har gleda meg til, og så har de endt i et gjesp... Skuffa! Men nå har det tatt seg opp litt. Derfor: Tøffe jenter! Jeg er jo oppvokst på 70-tallet med raddisforeldre, gikk i mitt første 8. mars-tog da jeg var 8 måneder, så jeg har nok et spesielt skarpt fokus på skildringen av damer og jenter. Ikke det at jeg har noe i mot de sarte, svake kvinnene, de finnes jo de også, men jeg vil ikke ha bare det! Derfor er det artig å lese krim som dem av Janet Evanovich og Val McDermid nå og da. Svært ulike heltinner, men tøffe, det er de! Evanovich sin Stephanie Plum (har akkurat lest Two for the dough) jobber med å finne kriminelle som har stukket av fra kausjon (hvorfor lærer aldri amerikanerne? Det der skjer jo i hver eneste film...) uten akkurat å være trent til det. Hun kløner det til og dummer seg ut, men er tøffere enn toget og lander alltid på beina. Dette er morokrim på sitt beste. Også er jo vår heltinne dradd mellom de to hingstene Joe Morelli (nabogutt fra barndommen, nå egenrådig politimann med dårlig rykte) og Ranger (med-bounty hunter med skummel bakgrunn, alltid kled i svart skinn)... Nice... :-) Kanskje spesilet morsomt for oss med Sopranos-oppheng, som liksom føler oss litt hjemme i det italienske miljøet i New Jersey. Og i og med at jeg oppdager sånne ting, måtte jeg sende et spørsmål til forfatterens hjemmeside. Og jeg fikk svar fra web-master-datter, gitt: It can't be a coincident; One for the money, Two for the dough, Moogey Bues (Moody Blues), Elvis impersonators... What is it with you and Elvis? It is a bit of a coincidence. Janet's husband came up with the title, One For the Money, and he does like music from the '50s, so there was probably some influence there. Two got it's title because we couldn't think of anything else. That's why we now run contests to name the books.-- Alex Moro! Val McDermids Carol Jordan (ja, hun som jobber med Tony Hill i Wire in the blood/Arr i sjelen) er en ganske annen type. Kald, tøff, profesjonell tvers igjennom og nærmere asesksuell, skulle en tro. (Kanskje hun jobber for mye...?) Har lest Beneath the bleeding og det var spennende, det! Det er noe med forfattere som av og til lar hovedpersonene sine dø... :-) Poenget er: Ja, det finnes tøffe damer der ute! Og egentlig er vel Stephanies Grandma Mazur den tøffeste av de alle... :-D

Keeping up appearances

Dette er hovedsaken en nettopp lest og ikke helt ferdig-lest bok. Jeg snakker om The Uncommon Reader av Alan Bennett og On Chesil Beach av Ian McEwan. (Den siste hører jeg forresten på lydbok på den gjenoppståtte IPoden min. Fantastisk lest av forfatteren.) Men den første først. The Uncommom Reader handler om den mest Uncommon personen i hele den engelsktalende verden, nemlig Dronning Elisabeth. Og hva skjer når dronningen begynner å lese? Ja, ikke det at hun ikke hadde lest før, men nå kommer hun altså i en, noe forsinka, slukealder. Og får helt andre interesser enn å holde på fasaden! En tynn, fornøyelig, lettlest og samtidig tankevekkende sak. On Chesil Beach er også kort, fornøyelig og lettlest (er det noe som heter letthørt?), men den pløyer noe dypere. Her følger vi det nygifte paret Edward og Florence på deres bryllupsnatt. Og dessverre er de født akkurat for tidlig til å få glede av 60-tallets seksuelle revolusjon... De kan tenke på sex og fantasere om sex (i alle fall han, hun bærer muligens på noen kjipe erfaringer...), men snakke om sex, se det går ikke an! Derfor har de også noen helt vanvittige vrangforestillinger om både egen seksualitet og hva som forventes av dem. Og dette kan jo ikke bli annet en vrangt, vondt og vanskelig... Så neste gang jeg hører noen (for eksempel disse sprøingene) si at alt var så meget bedre før da folk kunne finne ut av seksualiteten på egen hånd, skal de tvangfores med denne boka til de ser lyset! Og om noen lurte; Ja, begge anbefales!

Joa...

Jeg var jo på forfattermøtene (ved noen av dem, vi tok lunsjpause da det var Saabye Christensens tur) på Litteraturuka i Drammen. Og kjøpte selvfølgelig alle bøkene... Dumme dumme Mari som aldri lærer å ikke kjøpe bøker! Det er ikke plass til alt dette! Nuvel...

Dette er i alle fall grunnen til at jeg endte opp med et signert ex av Gert Nygårsdshaugs Fortellernes marked. Og nå har jeg lest den. Og slår til med et ektefølt "Joa...". Tematikken her er jo kjent. Og delvis ødelagt, spesielt av Browns Da Vinci-koden. Og jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at Nygårdshaug virkelig har satt seg inn i og mener sterkt om dette stoffet. Og selvfølgelig er det spennende! Bevares! Og kan det brukes til å bekjempe dagens overtro (les religionene), så desto bedre. Men egner det seg i romanform? Der tviler jeg. For det blir noe oppstyltet over dialogene til disse "solanistene" som skal avdekke mysteriet i denne boka. "La meg fortelle deg om...", "var det ikke sånn at...", "til nå har vi altså kommet fram til...". Det blir overforklarende. Og lite troverdig. Sånn det ofte blir når faktastoff skal presenteres som fiksjon. Og disse brevene fra ex-prost Gotvin, som ligger langt foran dem i forskningen og vil lede dem fram til sannheten... Hvorfor det? Det blir nesten litt Gaardersk (grøss...) det hele.

Men likevel har jeg mora meg med denne boka. Skildringen av disse to herremennene som lever det glade intellektuelle liv med gourmetmåltider og damebesøk der oppe i Vanndal, er riktig så fornøyelig. Lysten til å lage fiskemiddager og gå lange turer kribler et sted lagt der inne. Men studiene av middelalderske vingårder skal de få ha for seg selv.

Usynlige hender

av Stig Sæterbakken er akkurat ferdighørt på lydbok. Eminent lest av Jan Grønli. Tankevekkende bok! Mest fascinerende er karaktertegningene, sære, sammensatte personer som blir ubehagelig levende. I alle fall mennene, kvinnene får en ikke så godt tak på... Og samtidig er det så spennende, så urovekkende, og det er ikke bare fordi det ligger en kriminalhistorie i bunnen her. Og slutten? Jeg måtte slå opp i den trykte versjonen for å se om jeg ikke hadde glemt å legge inn en cd. Men nei, sånn skulle det være. Og egentlig kunne det ikke slutte på noen annen måte. Ja, jeg er imponert!

Jeg innrømmer at jeg ikke har lest noe av Sæterbakken før. Trodde han var en sånn alvorlig, utilgjengelig forfatter som en bare så vandre rundt på Litteraturfestivalen på Lillehammer. Men så hørte jeg ham snakke om oversettelsen av Eldreomsorgen i Øvre Kågedalen av Nikanor Teratologen, skjønte jeg at her var det ting å hente! Sykt brutal og sykt morsom som den boka er.

Og la meg bare få sagt det; jeg er dypt skuffa over reaksjonene på Litteraturfestivalens invitasjon av idioten David Irving. Jeg er helt overbevist om at den kunstneriske ledelsen (fram til nylig ved nevnte Sæterbakken) ville håndtert både mannen og saken på en forbilledlig måte! Men sånn ble nå det...

Dødsspennende!

Ny favoritt! Dødslekene av Suzanne Collins er både nervepirrende, samfunnskritisk, original og... og... FANTASTISK!

Kort fortalt: Etter krig og naturkatastrofer er det bare et lite landområde igjen av dagens Nord-Amerika. Innbyggerne sliter og sulter og blir holdt nede av et liten herskende overklasse. For å demonstrere makt, arrangerer herskerne de årlige Dødslekene, hvor to utvalgte ungdommer fra hvert distrikt (24 unger i alt) møtes på en manipulert arena og må kjempe til en står levende igjen. Grusomt? Det blir verre når en vet at det hele direktesendes på TV som underholdning...

Dette er visst Gyldendals nye ungdomssatsing. "Den nye Harry Potter!" Hørt det før? Men denne gangen kan det faktisk ha noe for seg. Jeg leste boka i ett jafs og måtte hyle litt da den var ferdig... Gi meg mer! Og det kommer. Selvfølgelig!

Jeg lo meg skakk!

Av Kurtby! Yess yess yess og mer og mer og kjør på! Barnebok? Ungdomsbok? Voksenbok? Samma det! Den er bare SÅ morsom! Så da blir det nok Helvete på meg! :-D

Gravstille

fortjener jammen sin egen lille bloggpost! Jeg har hørt den på bussen til og fra jobb den siste uka. Og det har vært en opplevelse! Ivar Nørve må ha peiling på islandsk. En opplesning av denne boka ville tapt seg utrolig dersom uttalen av navn, steder osv ikke hadde vært troverdig. Det er den. Nørve leser så jeg ser landskap, trauste islendinger og hardt vær. Og jeg som ikke har vært på Island, en gang!

Jeg ble først litt skuffa da jeg skjønte at denne boka handla om en cold case, at det ikke ville bli noen hesblesende jakt på mordere i dagens Reykjavik. Men det gikk fort over. Forfatteren fletter den 50 år gamle kriminalhistorien sammen med den moderne etterforskningen på en så intelligent måte at det ikke er noe å si på spenningsnivået. Jeg har sitti på bussen og hviska neineineinei! i skrekk for det som har skjedd for lenge siden. Som ingen har hatt noen mulighet til å stoppe på årevis. Som jeg som leser kjenner utgangen av. Det er godt gjort! Ja takk! Mer Arnaldur Indridason!