Sci fi for dem som ikke liker denslags

I The host forteller Stephenie Meyer historien om romvesenet Wanderer som, som en del av koloniseringen av jorda, blir implantert i verten Melanie. Men i motsetning til verter på andre planeter, gir ikke Melanie over styringen. Hun forblir en bevisst del av kroppen, noe Wanderer må forholde seg til.

De gode sidene ved boka:

• plottet er godt tenkt! Det er originalt, kreativt og spennende
• historien er spennende og uforutsigbar
• det er gode persontegninger, mange ulike personligheter får komme til orde
• det settes spørsmålstegn ved hva det vil si å være menneske i en konflikt. (Ikke akkurat den enste boka som gjør det nå om dagen, men det er jammen noe vi har godt av å tenke over sånn som verdens er ut i dag.)
• det hele er faktisk svært troverdig!

De mindre gode sidene ved boka:

• den er aaalt for lang! Hvorfor må alle amerikanske bøker være i mursteinsformat?
• Wanderer er så eiegod og snill og klok og uselvisk at jeg blir litt kvalm...

De positive sidene vinner, jeg anbefaler herved boka!

Blodig gørr

Også så skikkelig blodig gørr som det ble! Har hørt Ondskapens hjerte av Chelsea Cain. Og nå har det ikke vært mye soving på bussen, nei, jeg har sittet med vidåpne øyne og grøss nedover ryggen!

Etterforsker Archie Sheridan har vært sykemeldt i to år etter at han slapp ut av den sinnsyke seriemorderen Gretchen Lowells klør. Nå blir tenåringsjenter funnet kvalt og voldtatt og Archie synes det er på tide å komme tilbake på jobb. Foutsatt at han får ta med seg en reporter på laget. Det blir den unge, rosahårede Susan Ward. Og så er vi i gang.

Vi følger Susan og Archie etter tur, sammen med tilbakeblikk til tiden Archie tilbragte på Gretchens torturbenk. Og det blir jo gruelig spennende! Og detaljert voldelig.

Hedda Munthe leser, det er sånn passe. Enig med seg selv fra forrige gang jeg hørte henne...

Jeg reagerte forresten litt på at så mange detaljer falt brått på plass mot slutten av boka, men så var det noen kapitler igjen. Som ga en riktig så ekkel forklaring på det...

Og bare så det er sagt, etter å ha hørt diverse beskrivelser her, blir en heklenål aldri det samme igjen...

Hvem er du? Hvem er jeg?

Historier om byttinger finnes visst i de fleste kulturer. Folk trengte vel en unnskyldning når ungene deres ikke ble som de burde.

I Det stjålne barnet tar Keith Donohue tak i denne myten og setter den inn i vår tid. Og vi får møte både byttingen og barnet. I hvert sitt kapittel forteller de om hvordan de opplever sin tilværelse, fra hver sin kant.

Henry Day blir tatt av byttingene når han sju år gammel rømmer til skogs i sinne over mora si. Og en bytting tar hans plass. Henry får navnet Aniday og finner seg for så vidt til rette med livet i skogen, men det er et hardt liv som mest preges av venting til det blir på tide å bli bytting og få ta del i menneskelivet igjen.

Byttingen, som altså blir den nye Henry, klarer heller ikke slå seg helt til ro. Han plages med dårlig samvittighet over å ta over et helt liv som egentlig tilhører en annen og med minner om hvem han var, den gangen for lenge siden før det var han som ble stjålet av byttingene.

Boka byr på nydelige skildringer av barndom, vennskap, kjærlighet og lojalitet. Og spenning, knytta både til byttingenes tilværelse og Henrys jakt på fortiden. Jeg vil ikke kalle det en fantasy, til det er den for realistisk, for jordnær og for tett på hverdagslivet. Men det er ikke noen realistisk roman, heller... Det er en flott bok, rett og slett!

Den Jarle, den Jarle

Charlotte Isabel Hansen... Joda, jeg skjønner at Jarle Klepp kan få litt spunk av å plutselig være far til en sjuåring med et sånt navn.

Tenkte jeg skulle prøve meg på lydboka, jeg har jo lest de to første Jarle Klepp-bøkene, og da hører det liksom med. Men jeg hadde liksom ikke sånn veldig lyst. Og leser egentlig Renberg noe godt? Det visste jeg ikke noe om. Men nå vet jeg. Har kost meg, jeg.

Kost meg med de gode skildringene av hvor kloke og naive og sterke og sårbare 7 år gamle unger kan være. Kost meg med Jarles fortvilelse, glede og ubesluttsomhet i forbindelse med å skulle være far til unge han ikke visste eksisterte. (Kose seg med andres fortvilelse, det høres ikke spesielt menneskekjært ut, men det er all denne teoretiseringen til Jarle som gjør det hele så ustyrtelig sjarmerende. Han forsøker å forstå farskapet, livet og prim ut fra Hegel, Adorno og Proust. Og det blir jo bare ubehjelpelig, det hele...) Og kost meg med Renbergs innlevelse og gode stemme.

Usikker på om jeg ville vært like begeistra for boka i trykt form, men lydbokversjonen kan trygt anbefales.

Green, green grass

of Oslo Spektrum... I går var Tom Jones i byen! Og det var jeg ogå. Og min elskede Elvis og mamman min. Og for en kveld det var! De gamle er fortsatt eldst.

Klokka halv ni entra en eldre, gråhåra mann scenen. Og la for dagen en stemmeprakt som de fleste yngre bare kan misunne ham. Herregud, den mannen holder seg godt! Vel holder han ikke tonene like lenge som før, men kraften er der, klangen er der og spennet i stemmet er der. Imponert!

Og jammen har han selvironi også. Han åpna med Sugar Daddy fra den nye plata; "the older I get, the better I was", synger han og gliser ut i salen.

Det ble en god blanding av nye låter og gamle schlägers. What's new, Pussycat er vel en av de teiteste låtene som noen sinne er skrevet, men moro var det. Green, green grass of home fikk damene på raden bak til å stønne av fryd, You can leave your hat on skapte nattklubbstemning i salen og Delilah ble en bølgende allsang. Har ikke hørt det nye materialet før, så det skal jeg ikke kommentere, bortsett fra at det er tydelig mannen prøver å bli voksen nå. "There's too many lovers, not enough men in the world today", synger han og oppfordrer jenter til å spare på godsakene, for menn stikker når de har fått det som de vil. Og det blir født alt for mange barn av jenter uten ektemenn... Sorry Jonesern, men politiske låter er nok ikke din greie. Men for en entertainer du er! Så proff! Fantastisk sanger! Enorm scenepersonlighet!

Why why waaaaaiiiiiiiiii, Dellilah!

Listmania

Fra Skolebibliotekaren har jeg "stjålet" denne:

Nevn hvilke bøker som

• fikk deg til å le: Kurtby er vel den siste som ga meg latterkrampe og "nei og nei, har hun blitt helt psykotisk nå!"-blikk på bussen
• fikk deg til å grine: Skumringstimen av Theorin, kanskje? Egentlig er jeg ei ordentlig sippe som kan får tårer i øya av det meste... Eller kanskje det ble litt fuktige øyekroker av The little friend?
• gjorde deg sint: Dystopia 1. Ikke pga tematikken eller noe, men fordi det er en fullstendig unødvendig utgivelse. Waste of time and space!
• fikk deg til å ville besøke stedet den handlet om: Narnia-bøkene til C.S. Lewis da jeg var liten. Hver vår får jeg egentlig lyst til å ta sekk på ryggen og være liten hobbit på eventyr...
• handler om en historisk tid du interesserer deg for: Døden er her av Liv Margareth Alver er fra romertida. En spennende tid jeg ikke vet for mye om.
• angrer på at du leste ferdig: Ruinene av Scott Smith. Tullebok. Men så fikk jeg jo betalt for det, så da så...
• du fortsatt tenker på selv om det er lenge siden du leste den: Klage av Inghill Johansen. En absolutt favoritt!
• har ventet i bokhylla veldig lenge: Forsvinne av samme Johansen. Gleder meg så veldig til den at jeg ikke har turt å begynne ennå...
• du ikke forstår at alle liker så godt: Drageløperen. Synes det var to halvgode historier kjørt sammen til en bok.
• du synes alle skal lese: Veslebror ser deg! Spennende bok og voksenopplæring i ett!

Flere som ble inspirert til å lage lister?

Litt skikkelig gladvold

Tror jammen ikke jeg har lest noe av Harlan Coben før. (Har ikke orka å sjekke de gamle håndskrevne leselistene...) Så det var på tide! På grunn av et løfte er lydboka jeg plukka med meg.

Saken er som følger: Vår helt, Myron Bolitar, har lovet at han alltid skal stille opp for dattera til noen gode venner. Og når hun, 17 år gammel, ringer ham midt på natta og vil hentes i New York sentrum, drar han selvfølgelig av sted. Og kjører henne til venninna hun skulle sove hos. Men så forsvinner jenta... Hennes forsvinning likner merkelig på en tilsvarende sak tre uker tidligere, og Myron skrider til verket. Her skal det reddes ungjenter!

Ok, plottet er til tider syltynt. Men det gjør ikke noe, for dette er da heller ikke sosialrealisme! Og persongalleriet veier opp for alle andre mangler denne boka måtte ha. Vi møter altså den pensjonerte basketstjerna, nå supermannen Myron, hans lett psykotiske, men svært belevne bestevenn og partner in crime, to tidligere fribrytervenninner; én vever, men knallsterk småbarnsmor og ét digert, i både høyde og bredde, råskinn av et kvinnfolk i hvit lycra, samt et godt utvalg transvestitter, gale torturister og styrtrike drittsekker.

Så da kan handling være handling, jeg morer meg uansett!