Sirenesang

Omsider har jeg hørt femte bok i Angie Sage sin serie om Septimus Heap. Sirene er tittelen på denne.

Og jeg har nevnt det før, jeg elsker denne serien! Det er ikke ofte jeg følger opp en serie barnebøker når jeg ikke må... Denne gangen fører diverse forviklinger Septimus, Jenna og Bille til en øy hvor det huserer en sirene. Og det er en kattemann der. Og skumle skumle ting... Men det er jo ikke handlingen som er greia med disse bøkene, det er miljøet. Og det bringes til liv gjennom den finfine oversettelsen av Carina Westberg. For dette er en sånn bok hvor en hel rekke person- og stedsnavn må oversettes for at teksten skal gi mening. Og vi vet jo mye om hvor omstridt denslags kan være... Men jeg ser virkelig for meg steder med navn som Myldermyra, Trollmannstråkket og Slingerslumpen. Og er superfornøyd med at den overlegne ypperstemagikeren heter Marta Overgård og med navnet til dragen Flambert. Humoren er noe av det beste med disse bøkene og i oversettelsen blir den ivaretatt i høyeste grad.

Kirsti Grundvig leser med liv og innlevelse. SOM jeg har kost meg! :-)

Anarki i genbanken

De som ikke har lest Sturle Brustad sin Anarchy in Åmot, må gjøre det straks! Og aller helst kaste seg over lydbokutgaven, den er både glimrende lest OG du får høre låtene som nevnes i teksten. Flotters!

De som elsket anarkiet og derfor gleder seg som barn til å lese Whole lotta love, kan heller roe seg ned. I alle fall etter min mening. Her har den vanskelige andreboka-syndromet slått inn. Den holder ikke... Jeg sliter i hovedsak med persontegninger, komposisjon og tematikk.

Det siste først. Boka har undertittelen "en komedie om ham og henne i genshoppingens tid". Det skal altså handle om alle mulighetene som har åpnet seg med den nye genforskningen og de kommersielle kreftene som har hengt seg på. Spennende, det! Men jeg synes det problematiseres i alt for liten grad. Det sneies innom temaer som "hva er en far?", "er kjennskap til biologisk opphav viktig?", men så blir det ikke noe mer ut av det. Jeg vet ikke hva hovedpersonen mener om saken, en gang,

Så det nest siste. Boka er bygget opp av en kjærlighetshistorie som fortelles kronologisk, og en masse tilbakeblikk. Etter hvert blir det så mange tilbakeblikk at jeg helt mister tråden. Og går i surr med hva som er nå og da. Ikke er jeg sikker på hvilken funksjon en del av parallellhistoriene er ment å ha, heller.

Men det jeg savner mest, er å bli kjent med hovedpersonen. Til å begynne med framstår han som en asosial tørrpinn. Så har han mange kompiser. Og er slagferdig! Når vi blir fortalt at han er forelska, er jeg slett ikke sikker på om jeg tror på det. Det blir ikke "show, don't tell", men det motsatte. Tenkte for meg selv at forfatteren burde skrevet boka om til førsteperson, hvis hovedpersonen hadde måttte fortelle selv, kunne nok både Brustad og leseren blitt bedre kjent med ham.

Det er så mange gode tilløp i boka, derfot er det ekstra synd når det ikke holder helt til mål, synes jeg. Men Brustad skal sikkert skive mer, og det gleder jeg meg til!

Glitrende!

Jeg er jo fan av Sarah Waters. Har skrevet om noen av bøkene hennes før. Og da trodde jeg faktisk at jeg hadde lest Tipping the velvet! Men det hadde jeg jo ikke. Nå har jeg! Og den er enda bedre enn jeg hadde ventet. Ikke bare er den en skildring av kvinneliv, og da spesielt lesbiske kvinners liv, på 1890-tallet, det er jo også en utrolig rik beskrivelse av datidens samfunn, både overklasse, middelklasse og arbeiderklasse. Og det er definitivt noe Dickensk over det hele. Gripende, spennende, opprørende, rørende og sexy. Anbefales!

God på bunnen

Nå har jeg hørt Bunnfall av Jørn Lier Horst. Har jeg lest noe av ham før...? Ja... Men ikke blogga det...? Må tenke etter, for dette er en krim av den sorten som ikke skiller seg så voldsomt ut i den norske bokverdenen. Men det betyr ikke at den er dårlig!

I løpet av en sommeruke driver det joggesko i land i Stavern. Og inni skoene er det føtter. Venstreføtter. (Akkurat disse skildringene anbefaler jeg ikke å lese/høre i nærheten av mat...) Tilhører føttene de gamle mennene som forsvant for halvannet år siden? Er det noe som knytter disse mennene sammen? Etterforsker Wisting må finne ut av sakene. Ikke voldsomt nyskapende, men en god krimintrige som blir riktig spennende.

Yngve Berven leser. Det er jeg ikke så fornøyd med. Han sluker ord og er i det hele tatt unøyaktig i uttalen. Og det er sikkert jeg som er slem, men jeg mistenker at det er han, og ikke Horst, som snubler i ordene enkelte steder. For forlaget ville ikke la et uttrykk som "anti-porno-motstandere" passere, ville de vel? Ikke for det, en demonstrasjon mot pornomotstandere kunne være et artig syn... Og det er dessuten en viss forskjell på å ta seg for og å ta for seg. Oppleser eller forfatter/forlag? Jeg skal ikke konkludere på det, jeg.

Men det som etter min mening hever denne boka opp på et annet nivå, er sidehandlingen hvor Wistings datter skal skrive en sak om hvordan, og om, straff virker. Etter enkelte politikeres utspill om gjeninnføring av dødsstraff, er dette en skremmende aktuell debatt. For hvorfor straffer vi kriminelle? Og har det noen effekt? I så fall hvilken? Viktige temaer som behandles med edruelighet i denne boka. Bra!

Potter!

Jeg var ikke på førpremieren til Harry Potter and the Deathly Hallows forrige fredag. Det var barnet mitt. Og se hva hun fikk!!

Ylva (med litt dødsetersminke på) og Lulla!! Ok, Evana Lynch. Men likevel!

Jada. Mor er så misunnelig, så. Men får lite sympati... Og nå trenger jeg det ikke heller, for torsdagen var så fin!! Først Harry Potter-vorspiel på Drammensbiblioteket. Barnet og jeg sto for quizen. Og jeg innrømmer at den var for lett, men JEG synes ordlyden på Golpomkapps tredje lov og navnet på tesalongen i Galtvang er vanskelige spørsmål! (Om noen vil briefe, kan svarene oppgis i kommentarene.) ;-) Torstein Bugge Høverstad var selvfølgelig fantastisk! Han snakka om oversettelsene i nesten en time, leste et utdrag og signerte bøker og plakater til han ble helt støl, stakkars. Men det står mer om alt dette på Popkult. Så bar det til midnattspremieren på KinoCity. Og det er morsommere å se film i en sal full av fans! Det åpna med applaus, alle lo og skvatt på de riktige stedene og det lød fortvilte rop da filmen slutta. Burde vi blitt sittende i protest til de viser neste film? Vi var inne på tanken... Jeg skriver ikke mer om hva jeg synes om filmen, jeg er nemlig helt enig med Synnes strålende bloggpost om saken. Bortsett fra at jeg syntes alle skuespillerne var perfekte... ;-) Og enda er det mer å glede seg til! Hurra!!!

Å spise kirsebær med de store

Jeg har fått to Cherry on top awards! Lesehesten fra Sørlandet mener jeg kan bytte ut "beautiful" om jeg ikke synes det passer, men jeg kjenner det passer meg perfekt! ;-) Skolebibliotekaren deler ut helt uten betingelser, gitt. Regler følger med:

1. Takk den du fikk prisen av.
2. Kopier prismerket til bloggen din.
3. Fortell om tre forfattere du regner blant dine favoritter, og nevn ei yndlingsbok pr forfatter.
4. Send prisen videre til fem mottagere som du føler fortjener den.

1. Takk Synne, Bernt og Silje! Dere er da noen nydelige mennesker! 2. Done.

3. Ok. Nå kunne jeg jo gjøre det enkelt for meg selv og velge Rowling (så tross alt Harry Potter and the Deathly Hallows natt til i går), Tolkien og Lewis. Men det er jo ikke så morsomt. La meg grave i mine mer skjulte lesegleder... Jeg velger....

Ruth L. Ozeki og hennes bok My year of meats. Om en japansk-amerikansk dokumentarfilmskaper som reiser rundt i USA og lager film om kjøttindustrien. Og en japansk husmor. At jeg fortsatt spiser kjøtt etter denne, er nærmest utrolig, men du store for ei god bok!!

Bridge of birds : a novel of an ancient China that never was av Barry Hughart. Begynner å bli lenge siden jeg leste denne, men jeg husker spenning, eventyr og mengder med humor. Tror jammen den skal leses om igjen til jul.

Anna Karenina av Lev Tolstoj. Ikke helt meg, kanskje? Men en stor leseopplevelse var det!

Men disse tre valgene stiller på ingen måte forfattere som John Ajvide Lindqvist, Scarlett Thomas, Karen Maitland eller Sarah Waters i skyggen, heller ikke alle mine krimfavoritter! For all del. Jeg elsker dem alle.

4. Så skal det videresendes. Uff da... Ser at mange av mine favorittblogger allerede har fått denne. Og ikke alle liker sånt som dette... Nei, jeg feiger faktisk ut! Jeg utfordrer i stedet de som synes de fortjener denne prisen fra meg om å ta den! Fem første får. :-D

Oi oi oi!

Kvinnherad bibliotek har litt av et utvalg! Da jeg satt der og skrev oppgave i høstferien, oppdaga jeg No country for old men av Cormac McCarthy på lydbok. På engelsk! Jada, jeg burde jo lest boka for lengst, men så har jeg ikke det, da. Nå har jeg hørt den i stedet. Og for en opplevelse!

Historien er vel kjent de fleste. Hvis ikke, finnes den her. Og det som overraska meg, er at det egentlig ikke skjer så mye. Det er mye gåing. Og bilkjøring. Men du hellige jul, så intenst! McCarthy kan rett og slett fortelle. Og bruke språket. Jeg måtte høre hele avsnitt om igjen fordi jeg ikke hadde fått meg handlingen, jeg var for opptatt av måten det ble fortalt på til å få med meg det som ble fortalt... Mulig det er takket være Tom Stechschulte sin fantastiske opplesning. Neste gang skal jeg lese McCarthy på papir. :-)

Veldig hemmelig!

Lørdag inntok barnet, min venninne Aud og jeg Det Norske Teatret for å bivåne forestillingen Den hemmelege hagen. Forestillingen bygger selvfølgelig på boka av Frances Hodgson Burnett. Som de fleste sikkert vet, handler det om Mary som kommer foreldreløs fra India for å bo hos sin onkel i England. Hun oppdager at hun har en svakelig fetter og ved hjelp av bondegutten Dickon og en overgrodd hage, får hun fetteren frisk og fikser forsoning mellom ham og faren. (Når jeg ser historien oppsummert på denne måten, lurer jeg på hvorfor jeg er så glad i boka... Ja ja.)

I teaterversjonen er handlingen flyttet 120 år fram i tid, altså til våre dager. Her har onkelen tjent alle pengene sine på å utvikle dataspill, og det er via spillet Den hemmelige hagen at Mary, Dickon og Colin blir kjent nå. De spiller ulike figurer, hagen er delt inn i nivåer, og det gjelder å overleve og runde spillet. Men fungerer grepet? Å ja! På samme måte som i Jungelboken bruker de kjente populærkulturelle figurer og ny musikk. Så det har vi for så vidt sett før. Men at de gjennomfører dataspillestetikken så til de grader, det er imponerende! Både kostymer, sminke, scenografi og koreografi bygger opp om et visuelt inntrykk som er nærmere pixler enn det meste annet jeg har sett utenfor skjermen. Bare det gjør forestillingen verdt å se. Og enda får du glimrende dans, sang og spill i tillegg.

Vi var på matinéforestilling. Klokka tre en lørdag ettermiddag. Perfekt! Sånt burde det være mer av. Å, se! Det Norske har eget matinéprogram! Da skal jeg på flere til våren! :-)

Uglebugle!

Det er skummelt å spare på bøker en gleder seg til å lese. For hva om de blir en skuffelse?? Jeg var derfor smånervøs da jeg begynte på The Owl Killers av Karen Maitland. Det gikk fort over!

Denne boka er nesten enda bedre enn den forrige jeg leste av samme forfatter! Igjen tar hun oss med tilbake til Englang på 1300-tallet, men denne gangen holder vi oss på ett sted, den fattigslige landsbyen Ulewic. Her har nederlanske beginere (en orden med kvinner som vil tjene Gud uten å trekke seg tilbake fra samfunnet) slått seg ned. Sterke, uavhengige kvinner blir selvfølgelig møtt med skepsis både fra kirken, den lokale adelen og landsbybefolkningen. For det er da verken naturlig eller gudfryktig å klare seg selv og til og med hjelpe andre, er det vel?

Årene 1321-22, som handlingen er lagt til, var spesielt harde i Sør-England. Været var dårlig, avlingene slo feil og det var mye sykdom både hos husdyr og mennesker. Da er det greit å ha noen å skylde på. Vel var dette er katolsk samfunn, men den gamle religionen hadde slett ikke sluppet taket. I denne boka er den representert ved The Owl Masters, menn som kledte seg i kapper og uglemasker og stryte ved hjelp av terror. Og klarer de ikke å faktisk vekke en demon...?

Mye av spenningen i denne historien dreier rundt forholdet mellom ny og gammel religion. Hvilke deler som kan kalles overtro, er opp til leseren. Men skildringene av dagliglivet er like spennende. For ikke å snakke om de mellommenneskelige forholdene. Det er utrolig hvor mye makt det er mulig for kirke og adel å få over folk som ikke har grunnleggende kunnskaper om verden rundt seg! Og det er jo en sak som er evig aktuell...

Historen fortelles av fem ulike karakterer; presten, tre av beginerne og landsbyjenta "Pisspuddle". Det fungerer aldeles utmerket. Jeg ble raskt kjent med personene og de ulike fortellerstemmene, og de gir bredde og innsikt i historien. Godt jeg har hatt noen frikvelder i det siste, for denne boka måtte leses i ett! Anbefales.

Det store lydbokforsøket - del 12

Jeg er stolt av meg sjøl! Jeg har nemlig hørt meg gjennom hele Mofongo av Cecilia Samartin. Alle 10 timene og de 42 minuttene. Og hadde jeg ikke vært så interessert i matlaging, hadde det aldri gått.

Det handler om lille, vakre, snille, omtenksomme og kloke Sebastian som dessverre har en hjertefeil. Dette finner han seg i med stoisk ro, selv om han gjerne skulle kunne løpe og sparke fotball. Hver dag etter skolen går han til sin kloke, saktmodige bestemor. Og spiser smakløs mat levert av den vakre, sterke og kloke Terence. Men så får bestemor slag! Og blir frisk og farger håret og begynner å lage fantastisk mat igjen! Og snille, lille, vakre, kloke Sebastian vil mer enn gjerne hjelpe bestemoren med det og aller helst høre historiene bak alle oppskriftene også. For sånn er jo ti år gamle gutter... Men det er skår i gleden. Far og mor krangler om hva som er best for Sebastian. Og mor og tante krangler. Og mor vil ha bestemor på sykehjem. Mor er i det hele tatt ei skikkelig kjerring! Og Sebastian blir erta på skolen... Hva er det så som løser alle problemene? Bestemors mat, selvsagt! Det er magi i mat! Etter hvert er det magi i alt mulig annet også, det blir så mye sjel og hjerte og evighet og himmel og kjærlighet at jeg blir litt uvel. (Jeg sier ikke noe om slutten. For det første bør jeg jo ikke røpe den, for andre blir jeg kvalm ved tanken. Og jeg har lyst på mer vin.)

Men det som er hovedproblemet med denne boka etter min mening, er at den er så laaangsom! Hvor lang tid er det egentlig mulig å bruke på å fortelle en relativt grei historie befolka med personer med max to egenskaper hver? 10 timer og 42 minutter, faktisk.

Rike, unge piker...

Det er ingen fordeler ved å være ung, vakker og rik. Og blond. I alle fall ikke i krimlitteraturen. Blir du ikke drept, blir du i alle fall kidnappet! Eller en av hver, som i Fractured av Karin Slaughter. En ung (i alle fall med litt hjelp av Botox), vakker og rik mor kommer hjem fra tennis tidligere enn planlagt og finner inngangsdøra åpen. Hmmm.... Det er knust glass i gangen. Og et blodig fotspor i trappa! Og på toppen av trappa... Og vi er i gang! Eller egentlig ikke. For denne boka var usedvanlig treg i starten, synes jeg. Ikke at den var kjedelig, det er Slaughter sjelden, men da jeg var kommet halvveis hadde saken fortsatt bare så vidt begynt. Det var rett og slett uvanlig lite action i denne. Det handler mer om etterforsker Will Trent, hans utfordringer i jobben (han er dyslektiker), forholdet til partneren han blir pådytta, og til sjefen, og til dama. Og handlingen lå kanskje litt for tett opp til andre ting jeg nettopp har lest, til at det tok helt av for min del. Men spennende nok, for all del!

Blind kjærlighet

Med egne øyne av Arne Svingen og Christoffer Grav har et cover som gjør at boka MÅ leses! Jeg liker sånne. Det handler om Jim, som tross sin blomstrende musikerkarriere, ikke er lykkelig. Han blir gjenkjent alle steder han går, men han blir ikke sett! Kan forholdet til ei blind jente utgjøre en forskjell?

Dette er en illustrert roman, og en svært vellykket sådan i forhold til at tekst og bilder utfyller hverandre og er like nødvendige for at historien skal framstå som hel. Jeg elsker illustrasjonene. Men er litt usikker på om teksten er helt der. Det mangler liksom noe... Andre som har lest og mener noe?

Mere Potter!

Har hørt Harry Potter and the Half Blood Prince også. Nye 21 timer med Stephen Fry! Og hva kan jeg si? Annet enn OH LYKKE! :-D

Og nå gleder vi oss til vorspiel på Drammensbiblioteket!