Teodor Sterk har fått sin egen bok. Med undertittel "en trist og blodig fortelling". Og det er ikke verst når en er ti år og uten mamma. I løpet av bokas første sider blir han også uten pappa. Pappa blir knust under Siverts Jensens bil på bilopphuggeriet. Uflaks... Og ikke er det særlig bedre at Teodor fra nå av skal bo hos Sivert Jensen og de ufyselig tvillingsønnene hans. De som ikke har andre fritidsaktiviterer enn å jule opp Teodor.
Kan det bli verre? Å jada! Jan Chr. Næss sparer ikke på elendigheten. Eller blodet. Eller slangene... Det blir i det hele tatt ganske så herlig ekkelt, dette. Og morbid så det holder. Kontrasten mellom vakre, snille Teodors evige optimisme og grufullhetene han utsettes for, er slående. Og det er nok av språklig humor. Men jeg kunne ønske meg enda litt mer av det siste, det mangler liksom en siste snert i teksten.
Boka har fått kritikk fra en viss kant fordi den heslige hovedskurken heter Sivert Jensen, er kommunestyrerepresentant for Skrittpartiet og ikke liker folk som er mørkere enn melkesjokolade i huden. Ja ja, dem om det. Hvis noen tar seg nær av at en så overdrevent skildra person kan, av politisk bevisste unger, knyttes til et bestemt parti, er de så hårsåre at de ikke burde lese bøker. I alle fall tåler de tydeligvis ikke dem beregna på barn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar