Kullunge

Jeg ble jo rimelig begeistra for første boka til Monica Kristensen, så jeg lånte med meg en til. Men er ikke helt med denne gangen...

Forlaget sier: "Barn forsvinner fra barnehagen i Longyearbyen. De er ikke borte lenge. Ingen tar det alvorlig når barna nekter å si hvor de har vært. Men en dag forsvinner en liten pike uten å komme tilbake. Sporene hun etterlater seg, fører inn i gruvegangene og ned i dypet av de nedlagte kullgruvene på Svalbard. "

Barn forsvinner?? De gjemmer seg et par minutter! Det holder ikke. Men når Ella blir borte, blir det ekkelt, det er jeg enig i. Små barn alene på skumle steder, er ikke lystelig selv for en kyniker som meg. Men så blir det liksom ikke så mye ut av det heller.

Kristensen prøver seg med parallellhandlinger denne gangen. Det synes jeg ikke fungerer. Nå er ikke jeg noen kronologinazi, men når de to handlingene ligger en knapp måned fra hverandre og involverer de samme personene, blir det for mye å holde styr på for meg. Og her får jeg problemer med å holde karakterene fra hverandre. De heter jo Kjell og Knut og Ove og sånt alle sammen!

Forrige gang sa jeg at jeg gjerne hører mer til Ola G. Furuseth. Denne gangen synes jeg ikke han leverer. Vent litt! Nå er jeg så negativ at jeg lurer på om det ikke er boka, men meg det er noe galt med! Mmmmmmnnei. Det er boka. Tror oppleseren mangla engasjement også, jeg. På tide med noe annet på IPoden!

Døden...

Jeg liker å få mye igjen for lite! Derfor er det kjekt å kunne lese bøker som både er jobbrelevante, kan være aktuelle for Ungdomsbokgildet og skal ønskebokes. Og når boka er god i tillegg, finner ikke en gang jeg noe å klage over.

Døden er her er første bok i den nye serien Slangeringen av Liv Margareth Alver. Den er lagt til Norden i romertida, og bare det gjør den til noe anderledes, for den perioden har vi jammen ikke visst for mye om. Vi følger tre ungdommer i alderen 12-15 år; Are hører hjemme på en storgård i Østfold, Sirona er født som slave i Germania, og Bothwar er blitt slave etter at faren hans ble forrådt. Livet som slave preges av tilfeldig grusomhet, men det er ikke noen lek for frie mennesker heller. Det er styrke som teller og et menneskeliv er ikke mye verdt. Nådeløsheten skildres så jeg virkelig forstår hvordan den kunne oppleves som en naturlig del av hverdagen. Det spares ikke på grusomhetene, men detaljene blir aldri overveldene. Varmen og lojaliteten mellom menneskene som hører sammen, veier også opp.

Gudedyrkelsen er også sentral i fortellingen. Det sies aldri hvilke guder det dreier seg om, men jeg regner med at det er den norrøne mytologien som dominerte her på 200-tallet? Uansett, boka har en drivende fortelling, gode personskildringer og spennende historiske og religiøse detaljer.

Jo! Jeg har forresten noe å klage på! (Hadde vært for ille, ellers.) Forlaget markedfører boka som historisk fantasy, men det er den da virkelig ikke. Vel har Are kontakt med åndene og kan se ting ikke alle andre ser, men det er jo en del av den tidas religiøse forestillinger. Og da er det IKKE fantasy. Skulle alt såkalt overnaturlig regnes som fantasy, ville kristen litteratur være det i min hylle, siden den slags ikke er en del av min virkelighet... Men hvorfor gjør forlaget dette? Er det for å øke salget?

Ja ja, med en så god bok, blir leseren neppe skuffa. Men uærlig er det nå likevel...

Slam!

Sam er 16 år og skal bli far. Kan det blir morsom bok av sånt? Ja, i alle fall når Nick Hornby skriver den!

Slam (som på skate-språk betyr noe sånt som å tryne så du legger igjen tenna i betongen) er en utrolig artig bok om et alvorlig tema. Det er jo ingen spøk når to unger skal bli foreldre. Men den reflekterte ungguttens tanker rundt livet, farskap, jenter, sex, framtid, rømningsmuligheter og skolegang førte til både tårer i øynene, smil og høylytte latteranfall. (Stakkars mine medpassasjerer i kollektivtrafikken. De må jo begynne å bli redde...)

Jeg har altså hørt lydboka, glimrende lest av Christoffer Staib. Han bidrar med en innlevelse som kanskje ville blitt litt i overkant i en annen bok, men i denne jeg-historien funker det utmerket. Han forteller så jeg tror jeg hører Sam, og etterlikner stemmer så det er en fryd. (Kompisen Rabbit høres ut som Øivind Blunck på speed, utrolig fornøyelig.)

Boka er utgitt som ungdomsbok, og kanskje fungerer den for målgruppa. Men jeg tror den fungerer enda bedre for oss som har fått en del avstand til tenåra og kan se tilbake på perioden med skrekkblanda fryd.

Litterære fordommer? Jeg??

Jeg er liksom ikke noe for sånn etnisk litteratur. Altså, det er ikke noe for meg. Drageløperen og sånt er bare ikke min greie. Så jeg tenkte på penga da jeg begynte på Et hav av valmuer av Amitav Ghosh. Og der kan jeg og fordommene mine sitte med skjeggene våre i postkassa, tenker jeg. For dette er jo en fantastisk bok!

Vi følger ulike personer i India og Bangladesh på 1800-tallet. Den unge enka Deeti, oksekjerrekusken Kalua, den frie, men på papiret svarte, skipsgutten Zachary, miss Paulette Lambert, ferjegutten Jodu, losen mr Doughty, rajaen Neel og en hel masse bipersoner. Fordi jeg følte at jeg ble kjent med hver og en av dem, ble ikke persongalleriet overveldende, selv for meg som ofte ikke husker hva karakterene heter mens jeg leser om dem en gang.

Alle disse skjebnene veves sammen til en fortelling om mot, styrke, kjærlighet, ondskap, religiøsitet, overtro, dumhet, stivsinnenhet, politikk og skjønnhet. Jeg kan ikke huske å ha sett sosiale fordommer så grundig avkledt. Eller den britiske politikken i koloniene så gjennomskuet. Og alt dette i et språk som gir sansene noe å jobbe med. Det brukes mengder av lokale ord, jeg valgte å ikke forstå alt men det finnes ordliste bakerst for de som føler de må ha det.

Har jeg nå lært å ikke være så litterært fordumsfull? Neppe. Gi meg noe fantasy!

Hva er det med skolen??

Jeg er så gammel at jeg har barn på ungdomsskolen. Der bruker de selvfølgelig en læringsplattform. Og en masse oppgaver og lekser skal gjøres digitalt. Fint, det. Men så kommer det denne moren for øre at Internett i skolen slett ikke betyr fri tilgang til informasjon og ny teknologi! Neida! Her skal vi beskytte ungene mot seg selv og innfører sensur. Burde jeg bli sjokkert? Selvfølgelig ikke. Blir jeg irritert? Noe så inni...!!! For det første: Skolen bruker nettfilter. Hva vet vi om filtre?

1. De virker ikke. De slipper igjennom ting de burde stoppe, og stopper nyttige ting. Gutta i min datters klasse surfer trygt på porno i klasserommet.
2. De lærer ikke ungene å forholde seg til nettet på en fornuftig måte. For det første går det sport i å omgå filteret. Jeg holder dessuten på at det ungene må lære, er å håndtere virkeligheten. Virkeligheten kommer ikke med filter. Selv Barnevakten sier nå at det viktigste filteret finnes i ungenes eget hode.
3. De passiviserer lærerne. Med filter er det ikke nødvendig med kontroll og veiledning, er det vel?
4. (Og hvis meldingen ungene får opp er av typen "Denne siden er sperret for ditt eget beste", er det bare å be om oppgitthet og aggresjon blant kidsa.)

For det andre: Skolen har sperra for alle interaktive nettsider! Jada, jeg skjønner at det slitsomt om ungene chatter, facer, MSN'er og nettbyer om kjærester og klær når de skal jobbe. Men har ikke skolen fått med seg at Internett i stadig større gard handler om interaktivitet og sosial teknologi? Vet de ikke at dette har nytteverdi? Noen eksempler:

1. Eirik Newth har ved flere anledninger boblet av glede over Twitter. Når han nå opplever problemer med en av sine utallige tekonologiske dupeditter, twitrer han det, og løsningen kommer etter kort tid. Unyttig?
2. Jannicke er en kløpper på å både twitre og face fra konferanser hun er på. En grei måte for oss andre å følge med på. Unyttig?
3. Jeg er Facebookjunkie. Jada, jeg vet at jeg ikke behøver innom hver dag og at jeg gjør en hel masse dilldall der. MEN! Jeg er også med i flere grupper av faglig interesse og holder meg oppdatert på arrangementer og hendelser som er nyttige for meg. Jeg diskuterer litteratur og bibliotek med folk både innen- og utenlands. Unyttig?
4. Unger i dag er like sosiale på nett som i real life. Det betyr at chatting kan være en utmerket måte å samarbeide på. Gruppearbeid fra skrivebordet hjemme. Utnytter skolen denne muligheten?

Skolen skal lære ungene våre informasjonskompetanse. Med denne filter- og sensurpolitikken lærer de helt andre ting. Nemlig at skolen ikke er i kontakt med verken utvikling eller virkelighet. At skolen undervurderer deres teknologiske kompetanse. At skolen lager skremsler av noe ungene utmerket godt vet kan være både morsomt og lærerikt. Man er bekymra for det store frafallet i skolen. Noen mener det skyldes at ungene ikke opplever skolen som relevant. Kan det være en sammenheng her, kanskje...?

It's a jungle out there

Forrige tirsdag var jeg og mitt avkom så heldige å få se Jungelboka på Det norske. (Takk, Erlend, bare si fra neste gang du har billetter til overs!) For de som ikke kjenner denne oppsetninga, har det seg som følger: Menneskene har forurensa seg ut av byene og flytta på landet (dette får vi høre mens vi ser et bilde av operabygningen, utrolig effektfullt), og når menneskene flytter ut, flytter dyra inn. Mowgli gjør sin entré i en førerløs barnevogn... Herfra går historien i kjente vendinger, bortsett fra at ulvene er hiphopere, Baloo er avdanka bokser (og synger Tom Jones), Bagheera er transe (og synger Respect), apene er sosser med bananas up their ass, Shere Kahn er skinhead, hyenene er ålesundere, gribbene er journalister og Kaa er The bride og dreper aper og japanske skolejenter for fote. Det er musikk, action og populærkulturelle referanser til du mister pusten! Og ennå har jeg ikke nevnt hovedrolleinnehaver Adil. Jada, vi vet han kan danse. Det har vi både sett på tv i Nøtteknekkeren. Men gutten må jo ha en antigravitasjonsboble rundt seg sånn som han beveger seg! Det er egentlig ikke mulig! Og ikke bare har han kommet seg enormt som skuespiller, han kan synge også! Det er nesten så det er litt ekkelt... Jeg hadde fått høre fra andre at avslutningen var spektakulær og hadde sett for meg et forrykende danseshow med alle impliserte på scenen. Sånn var det ikke. Det var enda mye mye flottere...

Jeg lo igjen!

Da jeg hørte Kurtby på lydbok. Jeg elsket den sist, men den ble ikke akkurat dårligere av Loes tørre lesemåte. Sitater som er for gode til ikke å videreformidle:

• "Jeg skulle ønske en muldvarp bæsja på brødskiva di!"
• "Det var ikke den hellige ånd, det var bæsj..." (Ok, bæsjehumor ER gøy!)
• "Den må tidleg i seng som skal ryddjast ut!"

Også får du pastor Astor-sangen. Med akkompagnement!

Så nei, alle medpassasjerer på buss og bane, jeg har ikke blitt gal, jeg hører bare på lydbok.

*For en herlig pastor, det var pastor Astor.. tralalalalala...*