Jeg er liksom ikke noe for sånn etnisk litteratur. Altså, det er ikke noe for meg. Drageløperen og sånt er bare ikke min greie. Så jeg tenkte på penga da jeg begynte på Et hav av valmuer av Amitav Ghosh. Og der kan jeg og fordommene mine sitte med skjeggene våre i postkassa, tenker jeg. For dette er jo en fantastisk bok!
Vi følger ulike personer i India og Bangladesh på 1800-tallet. Den unge enka Deeti, oksekjerrekusken Kalua, den frie, men på papiret svarte, skipsgutten Zachary, miss Paulette Lambert, ferjegutten Jodu, losen mr Doughty, rajaen Neel og en hel masse bipersoner. Fordi jeg følte at jeg ble kjent med hver og en av dem, ble ikke persongalleriet overveldende, selv for meg som ofte ikke husker hva karakterene heter mens jeg leser om dem en gang.
Alle disse skjebnene veves sammen til en fortelling om mot, styrke, kjærlighet, ondskap, religiøsitet, overtro, dumhet, stivsinnenhet, politikk og skjønnhet. Jeg kan ikke huske å ha sett sosiale fordommer så grundig avkledt. Eller den britiske politikken i koloniene så gjennomskuet. Og alt dette i et språk som gir sansene noe å jobbe med. Det brukes mengder av lokale ord, jeg valgte å ikke forstå alt men det finnes ordliste bakerst for de som føler de må ha det.
Har jeg nå lært å ikke være så litterært fordumsfull? Neppe. Gi meg noe fantasy!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar