Kullunge

Jeg ble jo rimelig begeistra for første boka til Monica Kristensen, så jeg lånte med meg en til. Men er ikke helt med denne gangen...

Forlaget sier: "Barn forsvinner fra barnehagen i Longyearbyen. De er ikke borte lenge. Ingen tar det alvorlig når barna nekter å si hvor de har vært. Men en dag forsvinner en liten pike uten å komme tilbake. Sporene hun etterlater seg, fører inn i gruvegangene og ned i dypet av de nedlagte kullgruvene på Svalbard. "

Barn forsvinner?? De gjemmer seg et par minutter! Det holder ikke. Men når Ella blir borte, blir det ekkelt, det er jeg enig i. Små barn alene på skumle steder, er ikke lystelig selv for en kyniker som meg. Men så blir det liksom ikke så mye ut av det heller.

Kristensen prøver seg med parallellhandlinger denne gangen. Det synes jeg ikke fungerer. Nå er ikke jeg noen kronologinazi, men når de to handlingene ligger en knapp måned fra hverandre og involverer de samme personene, blir det for mye å holde styr på for meg. Og her får jeg problemer med å holde karakterene fra hverandre. De heter jo Kjell og Knut og Ove og sånt alle sammen!

Forrige gang sa jeg at jeg gjerne hører mer til Ola G. Furuseth. Denne gangen synes jeg ikke han leverer. Vent litt! Nå er jeg så negativ at jeg lurer på om det ikke er boka, men meg det er noe galt med! Mmmmmmnnei. Det er boka. Tror oppleseren mangla engasjement også, jeg. På tide med noe annet på IPoden!