Politisk krim

De varme sommerkveldene tilbragte jeg på verandaen med aggressivt korsstingsbroderi og lydbok. Produktene kan jeg ikke vise fram riktig ennå, men siste lydbok har i alle fall vært De dødes navn av Ian Rankin. Er glad i Rebus. Selv om sånne lett alkoholiserte grinebitere av noen politifolk egentlig har blitt en klisjé.

Forlaget sier: Det er juli, 2005. Lederne for G8-landene er samlet i Edinburgh, og med daglige demonstrasjoner og sammenstøt i gatene er politiet drevet til bristepunktet. John Rebus er imidlertid plassert på sidelinjen - helt til en ung politiker tilsynelatende begår selvmord og en rekke spor tyder på at en seriemorder er løs. Myndighetene vil helst dysse ned begge sakene, men Rebus har aldri holdt seg til reglene. Og hans kollega Siobhan Clarke må plutselig jakte på en mann fra opprørspolitiet, som har slått ned moren hennes under en demonstrasjon. Sakte men sikkert beveger både Rebus og Clarke seg mot kanten av lovens grenser...

Oppdaga tidlig at jeg har sett denne på tv. Men jeg har så dårlig hukommelse at det sjelden spiller noen rolle :-) Dessuten la tv-versjonen omtrent ingen vekt på seriemorder-delen (som jo faktisk er den mest interessante), så det spilte uansett ingen rolle.

Hovedinntrykket etter denne lydboka? At jeg må komme meg til Edinburgh snart!

Hvordan var det nå EGENTLIG...

Noen er møkk lei konspirasjonsteorier. Jeg er ikke det... Også er jeg litt fan av Egeland sine, det var en fryd, når lånere spurte etter Da Vinci-koden i sin tid, å kunne si at nei, den er det eviglang venteliste på, men vi har en norsk variant som er mye bedre. Og den kom FØRST!

Nå har jeg lest Lucifers evangelium. Og mora meg. For midt oppe i alt blodet og æksjenen er det faktisk mye humor. Det skyldes Egelands noe aparte helt, den nærsynte albinoarkeologen Bjørn Beltø. Han er ei kløne. Med dårlig drag på damene. Og masse selvironi! Uslåelig.

Denne gangen dreier det seg om et manuskript kalt, nettopp Lucifers evangelium. Og da sier det seg jo selv at det ligger skumle munker og blodtømte lik i vår helts farvann.Vi blir med til Ukraina, Island, Frankrike og Irak. Det er varmt og det er støvete og det er skummelt. Og veldig spennende. Og jammen klarer ikke forfatteren å komme med en svært så overraskende slutt!

To av de såkalt lettleste

Mye rart en skal lese i min jobb, nå har spørsmålet vært; Kan disse funke som lettlestbøker i videregående? "Disse" er Josefine Ottesen: Sigge Svinedreng (Sagaen om Sigurd, del 1) og Falkemalteseren av Anthony Horowitz.

Sigge er dronningsønn, men jobber i grisebingen og mottar kjeft og hån fra sin stefar og to teite stebrødre. Kjent motiv, ikke noe sjokk at det bare er Sigge det er tak i her, nei. Boka er lagt til vikingtida, og mytologien er sterkt til stede. Teksten er enkel, uten at innholdet er det. Dette er ingen barnebok! Det forutsettes kjennskap til den nordiske gudeverdenen og evne til å lese bilder og tekst i sammenheng. Jeg ble skuffa da kvarteret det tok å lese boka var over, jeg vil lese mer! Det vil avkommet også, så vi låner nok en bunke til av serien snart. Utmerket for ungdom som av en eller annen grunn sliter med å lese.

Falkemalteseren er noe ganske annet. Her er det tull og tøys fra perm til perm. Forlaget sier: "Da dvergen Johnny Roma ber Tim Diamond passe en pakke verdt tre millioner pund, gjør han sitt livs tabbe. Tim Diamond er sannsynligvis den dårligste privatdetektiven på kloden, og dagen etterpå er Roma død. Da blir det opp til lillebror Nick Diamond å finne ut av hvorfor alle Londons mest brutale kjeltringer plutselig er i hælene på dem. Dette er første bok i Anthony Horowitz' detektivsuksess om brødrene Diamond. Detektivbyrået er på sin side alt annet enn suksessfullt."

Boka føyer seg pent inn i britisk nonsensetradisjon. Historien er fullstendig irrelevant, her er det språkleken som er poenget. Jeg siterer: "Jeg vet ikke om dere vet noe særlig om godteri. Personlig kan jeg klare meg uten. Med det jeg får av lommepenger, må jeg klare meg uten. Jeg har ikke en gang råd til lommer." Oversetter Henning Hagerup har gjort en anstendig jobb, men en hører liksom de engelske originalblødmene i bakgrunnen og jeg er ikke i tvil om at dette fungerer bedre på engelsk. For utbytte av teksten, må du også kjenne til en del av de utallige referansene til film, litteratur, engelske barnerim og jeg vet ikke hva som krydrer den. Så lettlest er den ikke. Men boka er grei nok. Underholdende hvis du liker den slags. Jeg ser for meg at en del leselei ungdom med sans for high school-komedier vil like denne. (Og neida, jeg har ingen fordommer. Aldri!)

Hjemmekos

Lenge siden jeg har hatt noe å vise for meg, men dette er i alle fall innflytningsgaven til Inger, min kjære venninne som er så glad i turkis!

Anderledes heltinne

Den unge journalistspiren Paddy Meehan får en ny sak å bryne seg på i The dead hour:

When journalist Paddy Meehan investigates a domestic dispute, the well-dressed man who answers the door assures her the blonde in the shadows behind him is fine, and slips her money before he closes the door. In fact, the woman was tortured and left to die later that night, and Paddy has only days to uncover the truth before the newspaper learns of her bribe and the police close the case for reasons of their own. Only Paddy cares enough to pursue a dark and brutal story that could make her career-or kill her.

Spennende historie, men det beste med Denise Minas Paddy er at hun er så befriende anderledes enn andre krimhelter. Overvektig, fattig, usikker og på mange måter så alt for ung, men med et pågangsmot som får henne til å trosse alt for å nå målene sine. Hun har også et verbalt swung som gjør meg misunnelig flere ganger. Jeg vil også komme på sånne replikker når noen er kjipe med meg!

Underholdende, opplysende (det er mye å lære om Thatchers Storbritannia her) og spennende. Men les bok nr en først!

Radioteateret presenterer

Noen forutsetninger for at det skal bli virkelig bra krim-radioteater:

• aparte personligheter
• minst en person med merkelig, men forståelig!, dialekt
• nogenlunde troverdig intrige
• kule lydeffekter (brann og tråkking i snø og smellende bildører)
• musikk av gruppen... Rain (det har de jo alle sammen)
• Nils Nordberg som instruktør
• relativt jevnt lydnivå så en ikke får krampe i justere-lyden-fingeren
• skikkelig slemme skurker

Nå har jeg hørt Knut Gribb, Djevelbjørnen fra Dauingmyra av Jan H. Jensen og Spill i mørke av Edith Ranum. Tittelen sier vel det meste om den første. Det skal liksom være tittelen på en elendig stumfilm, men intrigen i hørespillet er ikke mye bedre. Alle skurkene heter Karl med beinet og Greven og politifolkene heter Jerven og denslags. Teit, men moro likevel.

Ranum stiller jo i en litt annen klasse. Men det morsomste denne gangen er egentlig at både skurken og det uskyldige offeret har samme navn som venninner av meg. "Åh, jeg hater det ludderet Birgitte!" og "Alle synes så synd på Beate, men hun er lumsk, sier jeg!" Ha ha!

We're British, actually!

"Når jeg liker britisk krim, så er det ikke fordi jeg lurer på hvem som er morder'n, men fordi stemningen er så flott", sa mitt avkom etter en Poirot-episode for litt siden. Kan du skjønne at jeg har fått et barn med så god smak? For det er jo ikke fordi jeg vil vite hvor det ble av domprosten at jeg la in Den forsvunne domprost av samme Agatha Christie på IPoden. Jeg vil ha den engelske landsbygda for et halvt århundre siden. Dermed ble jeg litt skuffa over denne. For vel befinner vi oss blant gammeldags britisk adel og denslags, men det er på et Londonhotell. Og handler egentlig om organisert kriminalitet og sånt. Og det var jo ikke det jeg ønska meg...

Men helt bortkasta var det ikke, Kirsti Grundvig leser med en knirk i stemmen som passer Miss Marple perfekt. Hun leser i det hele tatt godt.

Men jeg lurer på en ting; Hvorfor oversetter de scones, corn flakes og juice med hveteboller, flikkflakk og appelsinsaft? I en utgave som skal være fra 2005? Selv om vi britisk krim-elskere ikke er av de yngste (min datter er jo hele 14), forstår vi faktisk såpass...