Kosetid på kontoret

Jeg synes utseendet til C. Carfagna sin debut Kontortid hadde så mye i mot seg at jeg måtte gi den en sjanse.

Romanen har undertittelen "En mannehistorie". Og det handler i hovedsak om én mann. Og flere kvinner. Om jusprofessor Marko Luca og hans forhold til den unge studenten Zoe. Og hans manglende forhold til sin kone Siri M. Buene. Her skildres det omtrent ikke en eneste følelse, kanskje bortsett fra mild irritasjon. Det er kaldt, kynisk og uendelig tålmodig beregnende. Og vanvittig godt skrevet! Jeg sitter ikke igjen med positivt inntrykk av en eneste karakter, men liker dem likevel. Betyr det at de gjenkjennelige? Huffda...

Hvem er så C. Carfagna? Det er i alle fall et psevdonym. Med den mest innholdsløse forfatterpresentasjonen jeg noen gang har sett (og det sier faktisk ikke lite). Jo, jeg er definitivt fascinert!

Ulykkesfugl

Har gitt Camilla Läckberg en sjanse til. Hun har ikke klart å overbevise meg så langt. Men denne gangen nærmer vi oss noe, føler jeg.

I Ulykkesfuglen blir først en kvinne funnet død etter å ha forulykket i fylla. Men er det ikke merkelig at hun i følge de pårørende aldri rørte en dråpe? Andre omstendigheter vekker også politiets mistenksomhet. Men så kommer realityserien Fucking Tanum til bygda, og når en av deltagerne der blir drept, fører mediepresset til at politiet må prioritere. God krimintrige ispedd tilbakeblikk på en merkelig og ikke spesielt sunn barndom. Gjerningsmannens, selvfølgelig. Karakterenes privatliv får stor plass i denne også, men det tar ikke helt av. Heldigvis. Men igjen blir jeg irritert av Läckbergs måte å bygge opp spenningen på. Hun lar etterforskerne finne noe utrooolig viktig og avslørende for så å gå over til en parallellhistorie og la leseren vente på å få vite hva det er. Gang på gang på gang. Også der hvor avsløringen ikke er spesielt sentral for saken. Det er for enkelt. Og si meg en ting, hvor mye kaffe og boller er det egentlig mulig for fiktive personer å få i seg i løpet av en bok?? Men jeg prioriterte denne lydboka over mange andre gjøremål, så den holder mål.

Forrige gang var jeg misfornøyd med innleseren også. (Uff da, så negativ!) Ikke denne gangen. Kirsti Grundvig leser godt og levende og med akkurat den miksen av innlevelse og avstand som jeg liker best.

Grøss og gugg til unga!

Teodor Sterk har fått sin egen bok. Med undertittel "en trist og blodig fortelling". Og det er ikke verst når en er ti år og uten mamma. I løpet av bokas første sider blir han også uten pappa. Pappa blir knust under Siverts Jensens bil på bilopphuggeriet. Uflaks... Og ikke er det særlig bedre at Teodor fra nå av skal bo hos Sivert Jensen og de ufyselig tvillingsønnene hans. De som ikke har andre fritidsaktiviterer enn å jule opp Teodor.

Kan det bli verre? Å jada! Jan Chr. Næss sparer ikke på elendigheten. Eller blodet. Eller slangene... Det blir i det hele tatt ganske så herlig ekkelt, dette. Og morbid så det holder. Kontrasten mellom vakre, snille Teodors evige optimisme og grufullhetene han utsettes for, er slående. Og det er nok av språklig humor. Men jeg kunne ønske meg enda litt mer av det siste, det mangler liksom en siste snert i teksten.

Boka har fått kritikk fra en viss kant fordi den heslige hovedskurken heter Sivert Jensen, er kommunestyrerepresentant for Skrittpartiet og ikke liker folk som er mørkere enn melkesjokolade i huden. Ja ja, dem om det. Hvis noen tar seg nær av at en så overdrevent skildra person kan, av politisk bevisste unger, knyttes til et bestemt parti, er de så hårsåre at de ikke burde lese bøker. I alle fall tåler de tydeligvis ikke dem beregna på barn.

Tja...

Himmelreisande av Berit Rødstøl er et spennende prosjekt. Sovjet på 1950-tallet er et ukjent miljø og romfartskappløpet burde holde spenningen oppe. Men denne boka traff ikke helt hos meg. Begge de to personene vi følger, unggutten Pavel og professoren Oleg, er interessante karakterer, men jeg begynte aldri å bry meg om dem. Og jeg ser at det er flust med lag og tolkningsmuligheter her, men når personene ikke fenger, har jeg liksom ikke entusiasme til å gå i gang med det... Men ideen er god og språket glimrende, så jeg skal lese mer om det kommer flere bøker!

Munter undergang

Hadde med helskjønne Atle Berge på noen bedriftsbesøk i høst, og nå har jeg omsider fått lest boka hans.

Pål Stordalen våkner en morgen og oppdager at noen har sovet på sofaen hans. Neste natt tar han sofaen selv, og våkner for å se at noen har sovet i senga hans. Sånn kommer narkomane Katrine Vikersund i Påls velordnede liv og snur opp ned på alt sammen. Pål begynner å skulke jobben, han lar den veltrente kroppen forfalle, ja, han slutter til og med å følge med på Lost! Ikke rart at Alvorets Sikkerhetstjeneste kaller ham inn på teppet.

I dette samfunnet, som på mange måter er svært likt vårt eget, er det den sunne dødsbevisstheten som styrer. På den måten unngår en tull og tøys annet skadelig fjas. De som ikke tar alvoret på... ja... alvor, riskikerer å havne i Spøk, fengslet hvor mange års rehabilitering er eneste løsning.

Men denne boka er bare spøk og moro, den da? Slett ikke, selv om jeg flira godt flere ganger underveis i lesinga. Den fikk meg også til å tenke på hva det egentlig er verdt å ta alvorlig i tilværelsen. Kan ikke noe bare få lov til å være moro også? Ikke det at jeg er så glad i vinteridrett, men det da helt tullete hvordan media analyserer alt det denne trønderen med den stygge leppa gjør og sier? Nei, les Muntergang og la absurditet og godt språk gi alvoret en omgang, sier jeg! (Og les de to første kapitlene om igjen når du er ferdig. Det er et vennlig tips til deg fra meg.)

Uæææh!

Har hørt Dukken av Ingunn Aamodt. Den er ekkel!!

Eva får en dukke av oldemor. Egoistisk og utakknemlig som Eva er, blir hun fordi hun ikke får smykker som kusinene. Enda oldemor sier at dukken er det fineste hun har, og om Eva behandler den godt, vil dukken sørge for at Eva blir både lykkelig og rik. Hva gjør Eva? Hun kaster dukken. Forsøker å gjemme den på loftet. Lar den ligge med hodet under vann. Og hva skjer med Eva? Hun blir dekket av søppel. Blir innestengt på loftet. Og holder på å drukne i badekaret. Men ser ungen sammenhengen?? Neida! Hun går hardere til verks. Og havner på sykehuset med den ene skaden verre enn den andre. Og alle er tålmodige og snille med henne, mens hun blir eklere og mer selvsentrert for hvert minutt som går. Det er nesten så jeg synes hun fortjener den hendelsen med spikeren. Og den med saksa...

Charlotte Grundt leser utmerket.

Skummel bok? Ja. Ekkel? JA!! Herlig! :-D

Fniiis!

Jeg har gjort det igjen, jeg lærer visst aldri at ikke bør høre Erlend Loes bøker på lydbok... Denne gangen er det Kurt kurér som er skyld at mine omgivelser mener jeg er klar for innleggelse, evt. tung medisinering.

Den galegale Hektor Hellføkk har fått Nord-Norge med på borgerkrig. Nå skal de løsrive seg fra søringan! Og Kurt er Gunnars kurér. Han må reise nordover for å levere et skrekkelig viktig brev til Gunnars bror, Bodvar. Og når veier og jernbaner er sprengt, er det jammen godt Kurt har en truck å komme seg fram med! Som reisefølge får han Bud, først blindpassasjer, siden forkledt som arkitekten Minkpai, og Anne Liane, en smellvakker kvinne kledd i blå drakt med europeisk snitt og store briller.

Alt går galt. Og alt blir bra til slutt. Dette er definitivt en bok i genren "barnebok for voksne". Barnebok på grunn av den enkle og gjennomskinnelige handlingen og deler av språket. (Det sterkeste ordet som brukes er vel "kjempedumt".) Og voksnebok på grunn av humoren. Samme hvor barnslig den er. Og det er nettopp derfor det er så morsomt! Jeg elsker de overdrevne skildringene av nordnorsk lynne. Og steppebeverens ul i natten. Og flodreinen som river lemmene av byttet sitt i mangel på kniv. Og jeg elsker de onde truslene: "Vil du at æ ska breinne fingran dine? Eller ska æ kutte dæ i småbita, som til en potetsalat, og putte dæ i ei tønne og la dæ fermentere i en slags autolyseprosæss?" Moahahahahaaa! Bær over med meg, jeg kommer til true alle på Eia-nordnorsk de nærmeste ukene etter dette....