Munter undergang

Hadde med helskjønne Atle Berge på noen bedriftsbesøk i høst, og nå har jeg omsider fått lest boka hans.

Pål Stordalen våkner en morgen og oppdager at noen har sovet på sofaen hans. Neste natt tar han sofaen selv, og våkner for å se at noen har sovet i senga hans. Sånn kommer narkomane Katrine Vikersund i Påls velordnede liv og snur opp ned på alt sammen. Pål begynner å skulke jobben, han lar den veltrente kroppen forfalle, ja, han slutter til og med å følge med på Lost! Ikke rart at Alvorets Sikkerhetstjeneste kaller ham inn på teppet.

I dette samfunnet, som på mange måter er svært likt vårt eget, er det den sunne dødsbevisstheten som styrer. På den måten unngår en tull og tøys annet skadelig fjas. De som ikke tar alvoret på... ja... alvor, riskikerer å havne i Spøk, fengslet hvor mange års rehabilitering er eneste løsning.

Men denne boka er bare spøk og moro, den da? Slett ikke, selv om jeg flira godt flere ganger underveis i lesinga. Den fikk meg også til å tenke på hva det egentlig er verdt å ta alvorlig i tilværelsen. Kan ikke noe bare få lov til å være moro også? Ikke det at jeg er så glad i vinteridrett, men det da helt tullete hvordan media analyserer alt det denne trønderen med den stygge leppa gjør og sier? Nei, les Muntergang og la absurditet og godt språk gi alvoret en omgang, sier jeg! (Og les de to første kapitlene om igjen når du er ferdig. Det er et vennlig tips til deg fra meg.)