Tokya-mania

Jeg har altså så sans for Natsuo Kirino. Det begynte med geniale Ute, som jeg i sin tid kjøpte inn til biblioteket for å det superkule coveret på påskekrimutstilling. Så måtte jeg jo lese den også. Utrolig spennende historie, og ikke mindre spennende for oss vest i verden å få innblikk i noe så ukjent som japansk dagligliv. I vår leste jeg Grotesque som jeg fikk av min kjære venninne Inger. Blogget om den her. Jeg hadde altså store forventninger til Real World som jeg kjøpte på bibliotekavdelingas studietur til London i desember. Og dermed ble vel fallhøyden litt for stor...

Handling: It all starts with the sound of glass breaking. Toshi hears this, but her friends assure her that it was probably nothing and that she shouldn't worry about it. When she leaves to head over to her cram school she sees Worm, the boy from next door where the sound of glass breaking came from. She feels like something is wrong, but Worm tells her that she is probably imagining the sound. She wasn't. Turns out that Worm killed his mother with a baseball bat and is now on the run. He also swipes Toshi's cell phone and bike while she's in school. With Toshi's cell phone in his hand, Worm calls up her friends, Terauchi, Yuzan, and Kirarin. Each girl gets sucked into this mess and after this experience; the four friends will never be the same.

Dette burde jo være mer en interessant nok, særlig med Kirinos evner til person- og miljøskildring. Men det treffer liksom ikke helt. Jeg får verken sterke sym- eller antipatier for disse unge menneskene, ikke når de skryter av sine blodige gjerninger og heller ikke når de dykker ned på sjelens grunnvann i sin tenåringsangst. Og da er det liksom ikke så mye poeng...? Nei, bedre lykke med neste bok, jeg gir ikke opp så lett!