mandag 7. september 2009

Gi unga grøss for kjedsomheten tar dem!

Først ble det stilt spørsmål ved om Det første barnet på månen av Bjørn Arild Ersland og Lars M. Aurtande i det hele tatt er en barnebok. Så ble den varmt avbefalt av Ketil Kolstad. Da er det bare en ting å gjøre; lese den selv og gjøre opp sin egen mening.
Og jeg synes den er fantastisk! Peter har alltid drømt om å dra til månen. Gjett hva han får i tolvårsgave? Månetur! Og det er mamma selv som trykker på knappen for å sende ham av gårde. Men kanskje det ikke frister så veldig likevel? Sånn når en først er i gang...? Og så!
Denne boka er rett og slett superskummel! Deilig... Og betyr det at den ikke er en barnebok? Slett ikke. Jeg tror ikke barn flest er så trygghetsnarkomane som vi liker å innbille oss. For de aller fleste vil dette være en spennende bok som gir mat til fantasien. Og for et utmerket utgangspunkt for spennende samtaler mellom høytleser og barn! Nei, løp og lån!

3 kommentarer:

Jærbibliotek Ung sa...

Hei,
Jeg må innrømme at jeg syntes denne var vel tøff får de søte små. Mest for det ikke er noe håp. Siden hovedpersonen er 12, og boken kan leses om en litt stygg spøk går vi trolig for billedbok for ungdom, kanskje barn.

Og jeg er ingen pyse! (vel, litt da.)

Bjørn, tøff i pysjamas

Mari sa...

Ikke noe håp?? Den boka har da en slutt like åpen som... noe som er veldig åpent. Tenk så gøy å sitte med et knøtt og fabulere om hva som skjer videre! (Og lar du unga bestemme, ender det enten med død og fordervelse eller trygt hjemme i senga hos mamma. Og dermed får de den slutten de føler seg mest komfortable med. Fine greier.)

Jærbibliotek Ung sa...

Åpen, scmåpen. Forsøksdyr hos romvesen? Cthulhu-for? Nej, det här är inte rolig (Som ble skrevet om Arne And i Sverige). Som ikke er helt sant, det er jo artig, bare for litt eldre barn, sånn 12-13. Da endte iallfall alle stilene mine med en slutt som ikke var lykkelig, i trass.

Bjørn, håpfull