- Å gi blanke i handlingen og bare la musikken flyte av sted
- Å lese seg opp på handlingen og la den ligge i bånn, men la musikken være hovedsaken
- Å følge med på teksten underveis (og gjerne ha lest handlingen på forhånd siden teksten ofte er en smule forvirrende...)
Under mandagens La Fanciulla del West ble det nummer tre. Det er liksom vanskelig å unngå når operaen har sånne kjekke små teksteskjermer ved hvert sete. Og jeg klarer ikke bli enig med meg selv om det gjorde forestillingen bedre eller bare var forstyrrende. For det er jo kjekt å få med seg det som skjer og min italiensk er... vel... litt rusten. Men samtidig blir noe som kunne virke som en stor, dramatisk scene litt småplatt når jeg ser at faktisk synger: "Velsignet. Farvel! Det snør."... For la oss bare innse det, operatekster er ikke nødvendigvis stor kunst. Og handlingen kan være syltynn. Nu ja, moro var det lell.Og det beste med det hele var scenografien. Særlig i 2. akt, Minnies hytte. Scenen var et titteskap med merkelige perspektiver holdt i svart/hvitt. Alt var fargeløst helt til det rant store mengder RØDT blod nedover veggene på slutten... Kult! Bruken av film bak, ved siden av og oppå scenebildene var også stilig effektfullt.
Dette er første gang jeg har vært inne i den nye operaen, faktisk, og det var jo en opplevelse i seg selv. Bare det å gå på designdoene. :-) Men jeg stusser litt over utforminga av salen. Vi satt nesten bakerst, og hadde flott utsikt til scenen, det var ikke det, men du godeste så høyt! Både Ylva og jeg hadde nok med å puste gjennom hele første akt, selv om det hjalp noe da det ble mørkt og vi slapp se folk legge ting på, og lene seg over kantene... Men de ansatte i operaen er verdens søteste, så vi fikk tilbringe de to siste aktene nede på noen kriseseter for sånne pingler som oss.
Alt i alt en fin opplevelse, og barnet vil se mer opera. I passende høyde.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar