Sci fi for dem som ikke liker denslags

I The host forteller Stephenie Meyer historien om romvesenet Wanderer som, som en del av koloniseringen av jorda, blir implantert i verten Melanie. Men i motsetning til verter på andre planeter, gir ikke Melanie over styringen. Hun forblir en bevisst del av kroppen, noe Wanderer må forholde seg til.

De gode sidene ved boka:

• plottet er godt tenkt! Det er originalt, kreativt og spennende
• historien er spennende og uforutsigbar
• det er gode persontegninger, mange ulike personligheter får komme til orde
• det settes spørsmålstegn ved hva det vil si å være menneske i en konflikt. (Ikke akkurat den enste boka som gjør det nå om dagen, men det er jammen noe vi har godt av å tenke over sånn som verdens er ut i dag.)
• det hele er faktisk svært troverdig!

De mindre gode sidene ved boka:

• den er aaalt for lang! Hvorfor må alle amerikanske bøker være i mursteinsformat?
• Wanderer er så eiegod og snill og klok og uselvisk at jeg blir litt kvalm...

De positive sidene vinner, jeg anbefaler herved boka!

Blodig gørr

Også så skikkelig blodig gørr som det ble! Har hørt Ondskapens hjerte av Chelsea Cain. Og nå har det ikke vært mye soving på bussen, nei, jeg har sittet med vidåpne øyne og grøss nedover ryggen!

Etterforsker Archie Sheridan har vært sykemeldt i to år etter at han slapp ut av den sinnsyke seriemorderen Gretchen Lowells klør. Nå blir tenåringsjenter funnet kvalt og voldtatt og Archie synes det er på tide å komme tilbake på jobb. Foutsatt at han får ta med seg en reporter på laget. Det blir den unge, rosahårede Susan Ward. Og så er vi i gang.

Vi følger Susan og Archie etter tur, sammen med tilbakeblikk til tiden Archie tilbragte på Gretchens torturbenk. Og det blir jo gruelig spennende! Og detaljert voldelig.

Hedda Munthe leser, det er sånn passe. Enig med seg selv fra forrige gang jeg hørte henne...

Jeg reagerte forresten litt på at så mange detaljer falt brått på plass mot slutten av boka, men så var det noen kapitler igjen. Som ga en riktig så ekkel forklaring på det...

Og bare så det er sagt, etter å ha hørt diverse beskrivelser her, blir en heklenål aldri det samme igjen...

Hvem er du? Hvem er jeg?

Historier om byttinger finnes visst i de fleste kulturer. Folk trengte vel en unnskyldning når ungene deres ikke ble som de burde.

I Det stjålne barnet tar Keith Donohue tak i denne myten og setter den inn i vår tid. Og vi får møte både byttingen og barnet. I hvert sitt kapittel forteller de om hvordan de opplever sin tilværelse, fra hver sin kant.

Henry Day blir tatt av byttingene når han sju år gammel rømmer til skogs i sinne over mora si. Og en bytting tar hans plass. Henry får navnet Aniday og finner seg for så vidt til rette med livet i skogen, men det er et hardt liv som mest preges av venting til det blir på tide å bli bytting og få ta del i menneskelivet igjen.

Byttingen, som altså blir den nye Henry, klarer heller ikke slå seg helt til ro. Han plages med dårlig samvittighet over å ta over et helt liv som egentlig tilhører en annen og med minner om hvem han var, den gangen for lenge siden før det var han som ble stjålet av byttingene.

Boka byr på nydelige skildringer av barndom, vennskap, kjærlighet og lojalitet. Og spenning, knytta både til byttingenes tilværelse og Henrys jakt på fortiden. Jeg vil ikke kalle det en fantasy, til det er den for realistisk, for jordnær og for tett på hverdagslivet. Men det er ikke noen realistisk roman, heller... Det er en flott bok, rett og slett!

Den Jarle, den Jarle

Charlotte Isabel Hansen... Joda, jeg skjønner at Jarle Klepp kan få litt spunk av å plutselig være far til en sjuåring med et sånt navn.

Tenkte jeg skulle prøve meg på lydboka, jeg har jo lest de to første Jarle Klepp-bøkene, og da hører det liksom med. Men jeg hadde liksom ikke sånn veldig lyst. Og leser egentlig Renberg noe godt? Det visste jeg ikke noe om. Men nå vet jeg. Har kost meg, jeg.

Kost meg med de gode skildringene av hvor kloke og naive og sterke og sårbare 7 år gamle unger kan være. Kost meg med Jarles fortvilelse, glede og ubesluttsomhet i forbindelse med å skulle være far til unge han ikke visste eksisterte. (Kose seg med andres fortvilelse, det høres ikke spesielt menneskekjært ut, men det er all denne teoretiseringen til Jarle som gjør det hele så ustyrtelig sjarmerende. Han forsøker å forstå farskapet, livet og prim ut fra Hegel, Adorno og Proust. Og det blir jo bare ubehjelpelig, det hele...) Og kost meg med Renbergs innlevelse og gode stemme.

Usikker på om jeg ville vært like begeistra for boka i trykt form, men lydbokversjonen kan trygt anbefales.

Green, green grass

of Oslo Spektrum... I går var Tom Jones i byen! Og det var jeg ogå. Og min elskede Elvis og mamman min. Og for en kveld det var! De gamle er fortsatt eldst.

Klokka halv ni entra en eldre, gråhåra mann scenen. Og la for dagen en stemmeprakt som de fleste yngre bare kan misunne ham. Herregud, den mannen holder seg godt! Vel holder han ikke tonene like lenge som før, men kraften er der, klangen er der og spennet i stemmet er der. Imponert!

Og jammen har han selvironi også. Han åpna med Sugar Daddy fra den nye plata; "the older I get, the better I was", synger han og gliser ut i salen.

Det ble en god blanding av nye låter og gamle schlägers. What's new, Pussycat er vel en av de teiteste låtene som noen sinne er skrevet, men moro var det. Green, green grass of home fikk damene på raden bak til å stønne av fryd, You can leave your hat on skapte nattklubbstemning i salen og Delilah ble en bølgende allsang. Har ikke hørt det nye materialet før, så det skal jeg ikke kommentere, bortsett fra at det er tydelig mannen prøver å bli voksen nå. "There's too many lovers, not enough men in the world today", synger han og oppfordrer jenter til å spare på godsakene, for menn stikker når de har fått det som de vil. Og det blir født alt for mange barn av jenter uten ektemenn... Sorry Jonesern, men politiske låter er nok ikke din greie. Men for en entertainer du er! Så proff! Fantastisk sanger! Enorm scenepersonlighet!

Why why waaaaaiiiiiiiiii, Dellilah!

Listmania

Fra Skolebibliotekaren har jeg "stjålet" denne:

Nevn hvilke bøker som

• fikk deg til å le: Kurtby er vel den siste som ga meg latterkrampe og "nei og nei, har hun blitt helt psykotisk nå!"-blikk på bussen
• fikk deg til å grine: Skumringstimen av Theorin, kanskje? Egentlig er jeg ei ordentlig sippe som kan får tårer i øya av det meste... Eller kanskje det ble litt fuktige øyekroker av The little friend?
• gjorde deg sint: Dystopia 1. Ikke pga tematikken eller noe, men fordi det er en fullstendig unødvendig utgivelse. Waste of time and space!
• fikk deg til å ville besøke stedet den handlet om: Narnia-bøkene til C.S. Lewis da jeg var liten. Hver vår får jeg egentlig lyst til å ta sekk på ryggen og være liten hobbit på eventyr...
• handler om en historisk tid du interesserer deg for: Døden er her av Liv Margareth Alver er fra romertida. En spennende tid jeg ikke vet for mye om.
• angrer på at du leste ferdig: Ruinene av Scott Smith. Tullebok. Men så fikk jeg jo betalt for det, så da så...
• du fortsatt tenker på selv om det er lenge siden du leste den: Klage av Inghill Johansen. En absolutt favoritt!
• har ventet i bokhylla veldig lenge: Forsvinne av samme Johansen. Gleder meg så veldig til den at jeg ikke har turt å begynne ennå...
• du ikke forstår at alle liker så godt: Drageløperen. Synes det var to halvgode historier kjørt sammen til en bok.
• du synes alle skal lese: Veslebror ser deg! Spennende bok og voksenopplæring i ett!

Flere som ble inspirert til å lage lister?

Litt skikkelig gladvold

Tror jammen ikke jeg har lest noe av Harlan Coben før. (Har ikke orka å sjekke de gamle håndskrevne leselistene...) Så det var på tide! På grunn av et løfte er lydboka jeg plukka med meg.

Saken er som følger: Vår helt, Myron Bolitar, har lovet at han alltid skal stille opp for dattera til noen gode venner. Og når hun, 17 år gammel, ringer ham midt på natta og vil hentes i New York sentrum, drar han selvfølgelig av sted. Og kjører henne til venninna hun skulle sove hos. Men så forsvinner jenta... Hennes forsvinning likner merkelig på en tilsvarende sak tre uker tidligere, og Myron skrider til verket. Her skal det reddes ungjenter!

Ok, plottet er til tider syltynt. Men det gjør ikke noe, for dette er da heller ikke sosialrealisme! Og persongalleriet veier opp for alle andre mangler denne boka måtte ha. Vi møter altså den pensjonerte basketstjerna, nå supermannen Myron, hans lett psykotiske, men svært belevne bestevenn og partner in crime, to tidligere fribrytervenninner; én vever, men knallsterk småbarnsmor og ét digert, i både høyde og bredde, råskinn av et kvinnfolk i hvit lycra, samt et godt utvalg transvestitter, gale torturister og styrtrike drittsekker.

Så da kan handling være handling, jeg morer meg uansett!

Har ikke gitt meg!

Jeg lager jo mer eller mindre merkelige saker og ting hele tida, men ikke er jeg flink til å ta bilde av dem, og ikke er jeg flink til å legge ut de bildene jeg tar, heller. Herved tar jeg meg sammen!

Det lille barnets t-skjorte (tekst: 333 half evil):

Beates innflytningsgave (tekst: Queen of Fucking everything):

Uglegenser str tynn 14-åring:

Bestillingstrøye. WWBD = What would Buffy do? Ryggteksten uelegant limt inn nederst:

Danser med engler

Har hørt Dans med en engel av Åke Edwardson, den første boka om Erik Winter. Og her er det mengder av blod! Altså burde det virkelig være noe for meg! Men er boka litt... usammenhengende? Er det for mange ting som bare tilfeldigvis henger sammen sånn at alt klaffer? Og får vi egentlig alle svarene til slutt? Eller er det bare meg som har vært en smule ukonsentrert i det siste...?

Nuja. Edwardson lar meg bli ordentlig kjent med etterforskerne og det liker jeg. Og Helge Winther-Larsen leser med innlevelse. Så det er ingen grunn til å hoppe over denne.

Hvorfor??

Frode Johansen Riopelle har skrevet Lykkesmeden. Men hvorfor det, lurer jeg på? Forlaget kaller den et originalt formeksperiment, jeg synes det var tendesiøst vissvass... Det handler om selvhjelpsbokforfatter Svein Stø og hans biograf. Og det er artige scener her. Men jeg synes det drukner i et overspent, bablende språk. Kan det være boka er for dyp for meg? Går den over mitt hode? I så fall er jeg visst ikke alene...

Miljøhumor

Det er noe deilig naivt med tittelen Steffen tar sin del av ansvaret. Og resten av boka til Christian Valeur følger opp. Steffen har altså fått nok av forurensning, CO2-utslipp, overforbruk og miljøødeleggelser. Han vil av! Han reiser opp på hytta i desember for å leve miljøvennlig. Men det er kanskje ikke så lett?

Teksten veksler mellom hytteoppholdet og tilbakeblikk på høsten før. Det er nemlig mer enn miljøet som plager Steffen. Studier, jobb og damer, det er bare trøbbel, alt sammen. Så å reise bort, slutte å tenke, det burde være en god løsning. Men så blir det kaldt å ikke bruke strøm. Og boksåpneren er elektrisk. Det blir ikke noe dreis over den erotiske novella han skriver i hytteboka. Og snømannen han lager viser seg å være rasist. Stakkars Steffen...

Jeg koste meg veldig med denne. Flira og lo og gikk meg bort i de filmanus-aktige dialogene. Men jammen har jeg ikke blitt flinkere til å slå av lyset etter meg også...

Te og kniplinger

Jeg leste antagelig baksideteksten på Kniplingenes hemmelighet av Brunonia Barry for kjapt. Trodde det skulle handle om hekseforfølgelser i gamle Salem. Men så var det bare Wicca-varianten i nåtidens by...

Forlaget sa altså: For 15 år siden, da Towner Whitneys liv ble lagt i grus, sverget hun på to ting: At hun aldri skulle sette sine ben i hjembyen Salem igjen. Og at hun aldri mer ville lese i kniplinger. For Towner har arvet denne sjette sansen, den mange av Whitney-klanens kvinner er utstyrt med, den som gjør dem i stand til å spå andres skjebne.Det er bare ett eneste menneske som kan få Towner tilbake til Salem: Grandtante Eva - den beste kniplingleseren av dem alle. Nå er den gamle kvinnen sporløst borte. Kan Towner finne sannheten om familiens dypt bevarte hemmeligheter i Evas forlatte hus?

Så dette var mer sterke-kvinner-med-mulige-magiske-evner enn den historiske heksehistorien jeg trodde. Og det er jo ikke helt min greie. Men så blir det noen mystiske hendelser og noe som kan likne på en krimintrige og jeg begynner å lure på hvor troverdig fortelleren egentlig er, og så blir det helt ok.

Er ikke helt begeistra for innleser Ane Skumsvoll. Mulig jeg er kravstor, men jeg mener en bør finne ut hvordan ord som Chaucer, merian og bunsenbrenner uttales før en skrider til verket...

Men jammen har byen omfavnet boka: http://salem.org/lacereader/index.shtml

Pusepost

Vil herved protestere på at dagen i dag liksom skal være den kattefrie Internett-dagen. Synes jeg ikke noe om! Viser derfor til fine blogger som Bibliotekarenes bibliotek, Av en annen verden og Eiriks forfatterblogg. Og bidrar med et fint sommerminne:

Gi unga grøss for kjedsomheten tar dem!

Først ble det stilt spørsmål ved om Det første barnet på månen av Bjørn Arild Ersland og Lars M. Aurtande i det hele tatt er en barnebok. Så ble den varmt avbefalt av Ketil Kolstad. Da er det bare en ting å gjøre; lese den selv og gjøre opp sin egen mening.

Og jeg synes den er fantastisk! Peter har alltid drømt om å dra til månen. Gjett hva han får i tolvårsgave? Månetur! Og det er mamma selv som trykker på knappen for å sende ham av gårde. Men kanskje det ikke frister så veldig likevel? Sånn når en først er i gang...? Og så!

Denne boka er rett og slett superskummel! Deilig... Og betyr det at den ikke er en barnebok? Slett ikke. Jeg tror ikke barn flest er så trygghetsnarkomane som vi liker å innbille oss. For de aller fleste vil dette være en spennende bok som gir mat til fantasien. Og for et utmerket utgangspunkt for spennende samtaler mellom høytleser og barn! Nei, løp og lån!

Jesus von Helvete

Tok med meg mann og barn i Det norske teater i går. Og det var vel verdt å bruke både tid og penger på Jesus Christ Superstar! Men det skyldes ikke først og fremst Hank von Helvetes innsats. Selv det er hans skyld at vi kjøpte billetter i første omgang. Hank ser ut som en moderne superstar-Jesus. Han synger som en. Men han er altså ikke skuespiller... Jeg tok meg i å tenke at "Jada, jeg hører folk si at de vil gjøre alt for deg, men hvorfor det, egentlig?" Han var liksom ikke en troverdig folkeforfører.

Men troverdigheten til oppsetningen som sådan, var det ikke noe å si på. Jeg har stor sans for måten de bruker publikum på. Når tjue skuespillere sprer seg ut i salen, står på stolryggene og hyller Jesus, er de ikke tjue stykker lengre. Vi er flere hundre. Og når de samme skuespillerene myldrer ut etter å ha vært syke og skadde som søker helbredelse hos Jesus, trekker vi oss unna dem i vemmelse. Utrolig effektfullt.

Forestillingens store stjerne er uten tvil Frank Kjosås som Judas. Utrolig stor stemme fra en liten, ung mann. Og han er så fortvilt og tvilende og ulykkelig at det er en strålende kontrast når han etter sin død får være flørtende rocke-engel. Jeg er fan!

Men den som virkelig tar tak i ryggmargen min og vrir så det gjør vondt er Charlotte Frogner som Maria Magdalena. I denne versjonen er hun en mager, narkoman gateprostituert som vakler fraværende rundt på scenen. Men det er ikke noe fraværende over sangen hennes. At noen kan få meg til å gråte av I don't know how to love him, en sang jeg har sunget hundrevis av ganger og hørt sikkert tusenvis av ganger (til og med med et lett grånende mannskor, men det er en annen historie), er mer enn jeg trodde var mulig. Fanatstisk stemme! Må være litt fan der også, kjenner jeg.

Så skal du se bare en muscial i høst, ja, så kan det godt være denne. ;-)

De kan det, disse franskmennene

For ikke å snakke om kvinnene! Var på kino og så Coco før Chanel i går. I utgangspunktet ikke en film jeg ville valgt å se, så det er godt jeg har venner som drar meg med og utvider min filmatiske smak!

For de som ikke følger med: dette er historien om Coco Chanel, men fokuset er på tiden før hun ble verdensberømt moteskaper. Her er hun først og fremst syerske, cabaretsangerinne og frekk og freidig "husokkupant" (hun flytter like godt inn hos en rik, interessert mann). Det er spennende å se et menneske som så til de grader gir blaffen i hva andre måtte tro og mene og som kjører sitt eget løp både i forhold til måten å leve på og måten å kle seg på. Vi snakker integritet her. Jeg visste jo at hun skilte seg ut i klesveien, men å se hennes hjemmesydde kreasjoner blant datidens velkledde, var en øyeåpner. Det er jo alle de andre kvinnene som ser ut som de har kledd seg ut...

Men først og fremst sitter jeg igjen med inntrykket av en vakker film, med flotte farger og velkomponerte landskapsbilder. Akkurat hva jeg trengte i går! Takk, Vivi! :-)