Ka-paow! Bæng!

Jeg liker hardtslående helter. Da jeg var liten, leste jeg Fantomet og Agent X9. Særlig seriene om Modesty Blaise, men jeg hadde ikke noe i mot det når Rip Kirby ordna opp heller. Også likte jeg Conan. Der var det til og med fantasymonstre å hamle opp med. Seinere har jeg gått over til Wolverine, Preacher og Sin City. Tegneserier alt sammen. Selv om det finnes enkelte heltetyper i amerikansk hardkokt krim også. Som slår først og spør etterpå. Men nå finnes det altså en sånn en på norsk! Han heter Sean, er spaner i Oslopolitiet og bryter samtlige regler. Hele tida. Men får bli i jobben fordi han faktisk løser sakene. Alle sakene. Det er Ruben Eliassen debut som krimforfatter jeg snakker om. Boka heter Vi dør så sakte (og hvis noen synes de drar kjensel på tittelen, så stemmer det, Eliassen takker Bertrand Besigye for lånet i dedikasjonen) og er den første i Memento-serien. Det handler om mord, ulovlig innvandring og den aller mest snuskete delen av pornobransjen. Men jeg må si jeg mista hele krimintrigen av syne da jeg leste denne, presterte til og med å glemme at noen var død… For det er ikke plottet som driver denne boka, det er det hovedpersonen som gjør. Eliassen har skapt en hardkokt, lett intellektuell, sanndrømt helt med problemer med familie, venner, damer, jobb og antagelig med ADHD. Dette er kjapp action som beveger seg på overflaten, og det passer stilen godt. Her er det dialogene og Seans übertøffe holdning til omverdenen som holder det hele i gang. Dette er ikke ei bok for dem som foretrekker kosekrim med hyggelige mord og butleren som skyldig, til det er både språket for rått og handlingen for brutal. Selv om jeg jo liker det også, men så er jo jeg rimelig altetende på krimfronten. Det bør nok også nevnes at forlaget har gjort et såpass slett arbeid med språket her at jeg innimellom fikk litt grøsninger. Men alt i alt synes jeg dette duger. Absolutt.

Og ikke spør meg om hva som fascinerer sånn med disse hardtslående heltene, det vil antagelig verken dere eller jeg vite…