Selv med min radikale oppvekst, visste jeg lite eller ingenting om Ellisif Wessel. Og både omtale og cover gjorde hva de kunne for å holde grunne meg unna Himmelstormeren av Cecilie Enger. Men nei! Er det forsøk, så er det forsøk.
Og Ellisif er jammen ei dame det er verdt å bli kjent med! Oppvokst i et borgerlig hjem fikk hun tidlig utferdstrang og reiste til stobyen som 16-åring for å gå på skole. På 1880-tallet! Hun giftet seg tidlig med sin legefetter (ikke populært) og flyttet med ham til Kirkenes. Og der ble hun. Det hun var vitne til av nød og sykdom der, førte til at hun tok avstand fra kirken og ble stadig rødere politisk. Hun starta fagforeninger, sloss for minstelønn og levelige kår. Lærte seg russisk og oversatte litteratur og politiske skrifter. Organiserte streiker og skrev glødende leserinnlegg. Broderte faner og brevveksla med Falkberget og Kollontai. Utvikla seg som dikter og
fotograf. Fikk allierte og uvenner. Og mista fem barn... Men det som kanskje har gjort størst inntrykk på meg er den massive motstanden og fordømmelsen hun ble utsatt for. Å bli motarbeida og latterliggjort i alt fra landets største aviser til den lokale kirkens prekestol, det må jo gjøre inntrykk. Men ellisif Wessel ga seg aldri.
Cecilie Enger har skrevet slik en biografisk roman. En lumsk genre, men her føler jeg meg rimelig trygg på hva som er fakta og hva som er diktning. Enger vet jo ikke hva som foregikk inne i Ellisifs hode, hva hun tenkte og følte og hvorfor hun gjorde som hun gjorde. Men det virker troverdig. Særlig når sitater fra dikt, brev og artikler flettes inn. Så her fungerer både det historiske og det skjønnlitterære, synes jeg.
Enger leser selv. Hun snubler noen ganger, det er ikke skuespillerkvalitet over det, men det er ektefølt og fint.
Så der gikk jeg fem på igjen, gitt! Og lydbokforsøket fortsetter. :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar