Jeg var svært fornøyd med første bok i serien Lasarusfenomenet. Nå skal jeg snart si 
noe fornuftig (?) om serien på årets Ungdomsbokgilde, så det var greit å få med seg bok to og tre også. Og jeg elsker dem! I bok to, Carrington-katastrofen, får vi mer innsikt i den mannlige hovedpersonen, Caine, sin bakgrunn. Og i hva en Carrington-katastrofe er, selvfølgelig. Bok tre, Aeon-paradokset, tar, i tillegg til paradokset, for seg alternativ historieskriving. (Det finnes et fint ord for det, gjør det ikke?) Emma og Caine havner i en parallell hvor Tyskland og Japan vant 2. verdenskrig. Utrolig fascinerende!
Det er tre ting som gjør at jeg virkelig har sansen for denne serien:
- Hovedpersonen Emma. Hun er ikke en superhelt. Hun er ikke "utvalgt". Hun har noen egenskaper som gir henne en hel masse trøbbel og påfører henne stor smerte. Og hun er ikke bare snill og flink og klok. Når hun er usikker på hvor hun har havna, har hun ikke kunnskaper i historie og geografi å støtte seg på. Hun er ei helt vanlig jente som vet mer om TV-serier enn om internasjonal politikk. Derfor er hun også troverdig.
- Tematikken. Jeg liker jo disse kvantefysikk-greiene. Har sagt det før og jeg sier det igjen. Parallelle dimensjoner, multiverset og tidsreiser, I love it! Og det er jo ikke bare science fiction dette, det forskes på disse tingene, de finnes! Om enn på et matematisk nivå i denne virkeligheten...
- Spenningen. Kjetil Johnsen får det virkelig til. Jeg hadde lest en og en halv bok før jeg fikk vite noe særlig om mørke, mystiske Caine. Og enda mer før jeg skjønte hva han egentlig drev med. Jeg får den ene aha-opplevelsen etter den andre uten at jeg har sitti og tenkt at forfatteren skjuler noe for meg. Det er da det fungerer.
Jeg leser jo så å si bare jobbrelaterte ting for tida, så jeg håper virkelig jeg finner en unnskyldning for å lese flere av disse bøkene når de kommer!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar