Skrullinger! Eller...?

Etter en omtale i Ønskebok måtte jeg bare prøve meg på Jern av Torgrim Eggen. Har ikke vært sånn overbegeistra for ham tidligere, men denne gangen traff han min blink!

Det handler om dommedag. Dere vet den som skal komme nå og da, avhengig av hvilken religion eller profeti du velger å støtte deg på. I denne boka er den venta i 2012. Rett rundt hjørnet, med andre ord. Hvilken religion som mener det, er ikke gjengen i denne boka så nøye på. Alle religioner er sanne! Det er budskapet til beboerne på den forhenværende folkehøyskolen Folkvang i Østfold. Og i utgangspunktet virker jo det greit. Kristne, muslimer, buddhister, new age'ere og andre søkende sjeler møtes for å utvikle seg selv under ledelse av den karismatiske Biv Boeser. Men hvorfor skal de DNA-testes? Hvorfor alt hemmeligholdet? Hvorfor skal de begynne å holde seg unna andre? Dette blir riktig ubehagelig etter hvert.

Historien fortelles av flere stemmer. Det er bloggpostene til Yasmina som skriver om sorgen etter at hun mista den lille datteren sin. Det er mailene mellom studenten som har gått inn i miljøet for å drive undercover-feltstudier, og veilederen hennes. Det er utdrag fra den refuserte dokumentarromanen som Ove, mer på flukt fra narkogjeld enn på jakt etter dypere verdier, skriver. Og det er foredragene til Biv. Til å begynne med irriterte jeg meg grenseløst over Yasminas ubehjelpelige særskrivinger og sinnsvake bruk av fremmedord og over Oves liksomkule form. Men det er nettopp det som er bokas styrke, synes jeg, det at vi får hendelsene fra flere vinkler og i flere, like troverdige, språk. Utrolig godt gjort av Eggen! Og Bivs syke teorier framstår faktisk som nesten troverdige i denne formen. Kanskje det ikke hadde vært så dumt å legge høstferien 2012 til Tibet-traktene...?

En sårt tiltrengt moralleksjon

Mma Ramotswe kjører videre! I Morality for beautiful girls må hun og assistenten løse saker som involverer en mulig forgiftning, tvilsomme missekanditater og en gutt som lukter løve. For ikke å snakke om alt som foregår på privaten!

Jeg hadde sett det meste av dette på tv, så så forferdelig spennende var det nok ikke. Men det spiller ingen rolle når Adjoa Andoh leser. Det er så levende og alle dialogene får den herlige engelsk-afrikanske uttalen som gir kraft og sprut. Nydelig! Det er nesten så jeg klarer å overse at dette er en forkorta utgave... ;-)

A sad sad tale...

Jeg har en fin unge. Det har jeg visst vært inne på et par ganger før... ;-) Men jeg har altså en så fin unge at hun går på Outland og kjøper bok i julegave til sin mor! Denne gangen gikk hun etter cover og baksidetekst og endte opp med The sad tale of the brothers Grossbart av Jesse Bullington.

Og for en merkelig bok det er... Vi er på 1300-tallet og brødrene Grossbart bestemmer seg for å reise til Gyptland hvor deres bestefar visstnok har tjent seg opp rikdommer på familiehåndtverket gravrøveri. På veien sørover møter de det meste av datidens overtro i levende live. En heks, en manticore, pestbringende demoner, en havfrue/sirene i tillegg til en hel del som (forhåpentligvis) ikke har noe navn. Og brødrene dreper, stjeler, drikker og ordner opp. Men ikke tro de er dårlige menn! Slett ikke! De er jo jomfru Marias tilhengere og gjør bare hennes vilje. Det er nesten så de er hellige menn, faktisk! Og de regner med at Maria liker gjerningene deres, det var ikke hennes feil at hun fikk en sånn feig, pusete sønn... De teologiske utlegningene er riktig underholdende. Mytologimøtene også. Og mye av dialogen. Men boka ble likevel ikke det helt store for meg. Jeg vet det hører til genren, men 15-sider lange beskrivelser av slosskamper hvor alle detaljer, sett fra alle involvertes synspunkt, beskrives, det blir for langtekkelig. Og det er voldsomt mange personer med. Prester og handlesmenn og turnipsbønder og soldater og biskoper og soldater og sjømenn og jeg vet ikke hva. Alt for mange å holde orden på i min stakkars hjerne.

Så alt i alt... en treer på min terning.

Udyr

Det er tittelen på lydboka, skrevet av søskenparet Lotte og Søren Hammer, som jeg plukka med meg ved en tilfeldighet. Fem menn blir funnet hengt i en gymsal, de er ille tilredt og vanskelige å identifisere. Politiet sliter med å finne en sammenheng mellom mennene og dermed et motiv. Samtidig følger leseren gjerningsmennene og får vite at det er pedofile overgrep dette dreier seg om. Og det er tematikken som gjør denne boka interessant. Det stilles spørsmål ved hvem som er udyrene; de drepte overgriperne eller de som henrettet dem? Medias opp-pisking av stemningen setter probelmatikken på spissen.

Samtidig synes jeg ikke dette fungerer så godt som krim. Det er fem ulike etterforskere involvert, fem drapsmenn som får sin historie fortalt, og flere bipersoner fra saken og media. Det blir rett og slett for folksomt. Og ettersomt morderne identifiseres av politiet, faller spenningen. Jeg vet jo allerede hvem og hvorfor og politiets reaksjoner er ikke så interessante for meg.

Torgeir Reiten leser greit, men har merkelig uttale på en del ord. Linoléum? Aldri hørt om. Og den ene etterforskeren høres da jammen ut som en hemul... Ja ja.

Ok krim som kan anbefales på grunn av diskusjonen rundt et vanskelig tema.

Trolleri trollera

Jeg hører Trollvinter av Tove Jansson hver vinter. Fine tradisjonen. Og da jeg var i gang nå, tok jeg like gjerne Trollmannens hatt i samme slengen. Og fikk masse, om ikke like mye, godstemning av den også. Mens Trine Lossius Borg leser Trollvinter så jeg får vårlengsel og blir kald på magen, synes jeg Nils Ole Oftebro lager for mange rare stemmer og barnetime av Trollmannens hatt. Nå er ikke den boka fullt så underfundig og filosofisk som førstnevnte, men likevel. Jansson klarer uansett å overraske, forundre og glede. Jeg har hørt om Tufsla og Vifsla og rubinen, jakten på mamelukken, de sinte hattifnattene, sveveskyer og bad i regnvær. Og flere trillebårlass med pannekaker. Deilig.

God gammeldags

Omsider var det min tur til å få Menneskefluene av Hans Olav Lahlum. Var spent på hvordan denne mannen uttrykker seg skjønnlitterært. Men det kunne jo ikke vært annerledes enn dette! Intrikat, litt gammelmodig og riktig underholdende. :-)

En motstandsmann fra andre verdenskrig finnes død i sin leilighet i 1968. Et lukket rom-mysterium, faktisk. Og etterforskeren, den fremadstormende førstebetjent Kolbjørn Kristiansen, finner ut at alle beboerne i oppgangen kunne hatt grunner til å myrde mannen. Ok, han tenker ikke ut alt selv, men får god hjelp av rikmannsdatteren Patricia Louise Borchmann. Samarbeidet mellom disse to er noe av det jeg liker best i boka. Frøken Patricia er riktig høy på pæra, men Kristiansen må gi etter gang på gang og innse at hennes hypoteser er adskillig mer vanntette enn hans. Livshistoriene til de mistenkte rulles opp, og det er ikke de dype karakterskildringene som gjør denne boka. Faktisk er personene ganske så flate. Men det passer stilen. For dette er krim i Agatha Christie og Sherlock Holmes sin ånd. Noe Patricia henviser til ved flere anledninger. Og det er jo nettopp det jeg liker så godt! Miljø, personer og språk setter meg i gammelmodig krim-stemning, og at Nils Nordberg leser, forsterker bare inntrykket. Tar gjerne mer av dette, jeg!

Leseåret 2010

Det hører liksom med en oppsummering. Og jeg kan altså konstatere at i fjor leste jeg 124 bøker (en mer enn i 2009, gitt), hvorav 55 var lydbøker, 15 tegneserier og 5 manus. De siste er selvfølgelig ikke blogga. Men det aller meste annet. Lesenyttårsforsetter for 2011? Njei. Jeg fortsetter nok som før. Mest jobblesing med litt kos innimellom. Jeg trives godt med det. Og mengden barnebøker kommer nok til å øke med den nye jobben. (Jeg begynner i morra...) Men Det store lydbokforsøket skal jeg prøve å holde i gang. Det har jammen gitt både overraskelser, moro og hevet adrenalinnivå!

Andre nyttårsforsetter? Jeg pleier å fortelle meg selv at jeg skal jobbe mindre og kose meg mer. Foreløpig har det gått skitt. Men jeg prøver igjen! Begynner med en gang, jeg, det er engelsk julekake igjen.

Godt nytt år!