Super!

Jeg er fan av Endre Lund Eriksen! Ikke bare er han en av landets morsomste forfattere, han klarer alltid å ha en alvorlig undertone i tekstene sine uten at det noen gang blir overpedagogisk eller klamt. Både Pitbull-Terje, Førstemann som pissa på månen og En terrorist i senga har tidligere gjort meg nærmest lykkelig.

Etter Beates overstrømmende presentasjoner og Elis småmas, skulle jeg nå gi meg i kast med mannens siste verk, Super. Boka handler om Julie, 15 år, som skal bli The queen of the world. Hun har ei uke på seg, mor og far er i Syden og hun har ringt leiren og sagt hun er syk. Ei uke alene hjemme. Til å få gjort alt det hun har vært redd for; gå på klubben, kysse, balansere på brua, kjøre bil, få tatovering... Det er ikke småtterier. Særlig ikke for Julie som er blind. Og det er jo dette som er genistreken. En blind hovedperson behøver ikke være mer forsiktig, usikker eller sjenert enn andre, men hun er definitivt mer sårbar. Julie kan ikke alltid vite hvor hun er, hva som er i nærheten, hvem som følger etter henne. Og det gjør denne boka enda mer spennende enn den ellers ville vært. For det er både spenning, humor, romantikk og uhygge i mengder her.

Boka er skrevet på oppdrag av NLB, og blinde ungdommer har vært inne som konsulenter. Det har sikkert bidratt til å gjøre den så troverdig som den er.

Jeg hørte lydboka, lest av Lena Kristin Ellingsen. Oppleseren bruker en dialekt jeg sleit en del med i begynnelsen. Jada, jeg vet at Eriksen er nordfra, men i mitt hode er bøkene på bokmål. Og her snakkes det en brei variant jeg faktisk hadde litt trøbbel med å forstå innimellom. "Ei buks"? Ååååå... bukse... Sikkert bare jeg som er uvant med det, men likevel...

Forresten skulle det ikke forunder meg om det blir bråk rundt denne boka om den blir kjent blant landets mer konservative foreldre og lærere. Eriksen er nemlig en av dem som ikke lar seg sensurere av dem som er fintfølende på ungdommens vegne, men lar historien få ha de elementene og det språket som er nødvendig for at den skal kunne fortelles på en god måte. Og bare fordi en er blind, betyr da ikke det at en ikke kan ta i, både på den ene og den andre måten? Det er jo nettopp det som gjør denne boka super!

Voldemort can't stop the rock!

...og andre tilsvarende wizard rock-låter høres jevnlig fra barnerommet hos oss. Som de fleste sikkert har fått med seg, barnet mitt er Potter-fantast. Fullstendig fortapt. Ja ja... Ikke så rart da, at hun måtte få lese Jon Ewo sin 17 bud for et grenseløst lykkelig liv først av alle her i huset. Men nå har mor også fått lov.

Boka handler om trollmannsrockeren Viktor som blir sendt til Lykkelund Humanistiske Profesjonsskole for å komme bort fra trollmannsrocken, som mora hans tror er strake veien til satanisme og undergang. På denne skolen heter fagene sånt som Fantasi 1 og Framtid 3. Er det rart han vil bort?? Men han er ikke den eneste, snart oppdager han at det er jente, hans drømmers Hermine!, som foretar den ene halsbrekkende sabotasjeaksjonen etter den andre. Og det er da det begynner å bli virkelig spennende… Selv om Ewo skriver i mange ulike genre, er det en ting som pleier å gå igjen, den syke Ewo-humoren! Og den er så absolutt til stede her også. Hvis du føler at du trenger litt inspirasjon når det kommer til kreativ utskjelling, er dette boka for deg! (Jeg hadde i alle fall ikke kommet på agurkpikk, kvisehaug og spygrøt akkurat når jeg hadde mest bruk for det.)

Jeg liker denne boka, men kan nok være enig med denne usedvanlig originale anmeldelsen i at den kanskje er litt ufordøyd. Jeg hadde ikke reagert på det om ikke forfatteren hadde lagt til et etterord hvor han sier at han i boka har villet problematisere begrepet "frihet" og oppfordrer leserne til å melde tilbake om hva de legger i det. Det blir på en måte å tillegge teksten et alvor og en dypere mening som jeg ikke synes den har.

For meg er denne boka først og fremst Potter. Den har så mye Potter i seg at den grenser opp til å være fanfiction. Det snakkes om Potter, det henvises til Potter, hovedpersonen bor i et kott under ei trapp og jammen er den mannlige utgaven av Uffert/Umbridge også med! Og det liker jeg! Kan ikke denne boka bare for moro, da?

Livslede i Tønsberg

Når Vigdis Hjorth leser høyt, er det gjerne intenst. Når hun leser en hel bok i strekk (Lydbok-live), blir det i overkant intenst. Særlig når det gjelder en bok uten den rå humoren som gjerne er årsaken til at jeg leser denne forfatteren.

17.15 til Tønsberg handler om noen dager i en utbrent forfatters liv. Hovedpersonen reiser til hytta på Tjøme, i kaldt og uggent høstvær, for å tenke. Der møter hun oversetterThomas og hans Lasse og tilbringer tiden med dem og alene. Og tenker. På livet, døden, meningen og litteraturen.

Dette er en slags stream of consciousness-greie. Tanker og hendelser glir over i hverandre, og er for så vidt interessant nok, men det blir litt mye. Spesielt når det ikke er et eneste lettere avbrekk, barre vassing i sjelens grunnvann hele veien.

Labyrint og labyrint...

Begynte på Labyrinten av Kate Mosse av to årsaker:

1. Finne ut i hvilke kategorier den passer i Emner i skjønn for videregående skole
2. Lese noe underholdende.

Pkt 1 gikk jo greit. Sleit litt mer med punkt 2... Det handler om Alaïs på begynnelsen av 1200-tallet og Alice i 2005. Religionshistorie og mystiske hendelser binder dem sammen. Selv om denne typen bøker ofte ikke kjennetegnes av høy litterær kvalitet, pleier jeg å finne dem underholdende nok. Men her gikk det treigt, synes jeg. Måtte legge den fra meg for å bli ferdig med noe annet, og da jeg skulle ta den opp igjen, holdt jeg på å gi den opp selv om det bare var 250 (av 650) sider igjen. Men det ble jo for feigt. Så jeg holdt ut helt til den sukkersøte slutten. Nei, dette var virkelig ikke min greie, holder meg til Egeland skal jeg lese om denne typen tematikk seinere.

Morokrim for unga

Har hørt Falskmyntnersaken av Philip Pullman. Og det var moro! Saken er at det dukker opp en masse falske mynter i området der New Cut-gjengen bor. Og når faren til Lynet blir mistenkt, må gjengen ordne opp! Samtidig prøver de å sørge for at kastanjeselgeren på hjørnet får oppfylt sin drøm; å få en figur av seg selv på voksmuseum. Det hele foregår i viktoriatidens England, og det er noen aldeles herlige person- og miljøskildinger her. Det er ikke tvil om at ungene kommer fra fattige kår, men de er søkkrike på oppfinnsomhet, humor og slagferdighet!

Ole Martin Aune Nilsen leser noe stakkato, men med en innlevelse som gjør det hele enda mer underholdende.

Anbefales!

Westernopera!

Slik jeg ser det, er det tre måter å oppleve en operaforestilling på:

1. Å gi blanke i handlingen og bare la musikken flyte av sted
2. Å lese seg opp på handlingen og la den ligge i bånn, men la musikken være hovedsaken
3. Å følge med på teksten underveis (og gjerne ha lest handlingen på forhånd siden teksten ofte er en smule forvirrende...)

Under mandagens La Fanciulla del West ble det nummer tre. Det er liksom vanskelig å unngå når operaen har sånne kjekke små teksteskjermer ved hvert sete. Og jeg klarer ikke bli enig med meg selv om det gjorde forestillingen bedre eller bare var forstyrrende. For det er jo kjekt å få med seg det som skjer og min italiensk er... vel... litt rusten. Men samtidig blir noe som kunne virke som en stor, dramatisk scene litt småplatt når jeg ser at faktisk synger: "Velsignet. Farvel! Det snør."... For la oss bare innse det, operatekster er ikke nødvendigvis stor kunst. Og handlingen kan være syltynn. Nu ja, moro var det lell.

Og det beste med det hele var scenografien. Særlig i 2. akt, Minnies hytte. Scenen var et titteskap med merkelige perspektiver holdt i svart/hvitt. Alt var fargeløst helt til det rant store mengder RØDT blod nedover veggene på slutten... Kult! Bruken av film bak, ved siden av og oppå scenebildene var også stilig effektfullt.

Dette er første gang jeg har vært inne i den nye operaen, faktisk, og det var jo en opplevelse i seg selv. Bare det å gå på designdoene. :-) Men jeg stusser litt over utforminga av salen. Vi satt nesten bakerst, og hadde flott utsikt til scenen, det var ikke det, men du godeste så høyt! Både Ylva og jeg hadde nok med å puste gjennom hele første akt, selv om det hjalp noe da det ble mørkt og vi slapp se folk legge ting på, og lene seg over kantene... Men de ansatte i operaen er verdens søteste, så vi fikk tilbringe de to siste aktene nede på noen kriseseter for sånne pingler som oss.

Alt i alt en fin opplevelse, og barnet vil se mer opera. I passende høyde.

Broderi brodera

En blir inspirert av å ha soverom i kjelleretasjen. Særlig vår og høst...

Bursdagsgave til venninne Ida:

En foreløpig hjemløs liten pastellpromp. Noen som vil ha? Den er din for en hundrings.

Flere villa ha forkle. Og dette ble såpass ulikt Beate sitt at jeg ikke føler jeg har brutt med bare-en-av-hver-prinsippet.

Ok, dette er bare litt broderi og mest strikk, men når ungen skal ha skolekjøkken, skal hun i det minste kunne gjøre det med Harry Potter-grytekluter!