Kaldt...

Min med-Ønskebok-redaktør, Åse Kristine, har en svært smittende fascinasjon for Svalbard. (Jeg kan garantere at interessen aldri kommer til å bli noe mer enn teoretisk for min del, jeg liker jo verken snø, ski eller mørke...) Det er en av grunnene til at jeg ga Hollendergraven av Monica Kristensen en sjanse. Hadde ikke stor tiltro til damens skriveferdigheter, men ble gledelig overrasket! Ok, boka er ikke perfekt. Den begynner bra med gode skildringer av aparte personligheter på polarcruise, men i det vi blir kjent med dem, forsvinner de ut av historien... Etter en litt død periode, tar så boka av for alvor. Og det er da det skjer! Jeg hadde kløna med innlegginga på IPoden og boka stoppa akkurat i det "han hadde lyst til å skrike høyt. Han hadde lyst til å løpe inn på oppholdsrommet for å finne noen han kunne fortelle det til! [...] Dette kunne ikke være tilfelle..." og jeg ble smått desperat! Men fiksa det i går kveld og fikk løsningen på morgenbussen i dag. :-) Det er også litt detaljrusk som petimetere som meg finner irriterende; det er faktisk forskjell på å skrive noen ut fra sykehuset og på å friskmelde dem (etterforskere med så store frostskader at de har vondt for å gå, er ikke til så mye nytte) og en revolver blir ikke til en pistol i annenhver setning. Men dette tilgir jeg så gjerne. For plottet er interessant småmakabert og skildringene av Svalbard gjør at til og med jeg skjønner at det er noe helt spesielt fantastisk med både lys, natur, miljø og folk der. Skal høre mer Kristensen, gjerne lest av Ola G. Furuseth.