Shopping? Nei takk, ikke for meg.

En shopoholikers hemmelige drømmeverden av Sophie Kinsella. Jada, denne er sikkert umoderne for lengst, men jeg tenkte jeg hadde behov for en pause fra lydbokkrimmen og ga den en sjanse. Og er ikke helt sikker på hva jeg synes. For det jo litt morsomt. Underholdende. Og jeg lærte i alle fall om en masse klesmerker jeg ikke visste fantes. Men så har jeg liksom hørt det før... For dette er jo Bridget Jones, bare med mer penger og mindre slankehysteri. Og jeg må innrømme at jeg ble helt stressa av damens manglende økonomiske sans. Nei, du kan ikke bare kaste brev fra banken og late som du ikke har fått dem! Selv kjenner jeg et stikk av ubehag dersom kontoen ikke har et solid overskudd dagen før lønning. (Noe som betyr at jeg kjenner dette ubehaget ganske så ofte...)

Etter hvert tenkte jeg at "Kan du ikke bare finne deg en mann med penger som kan fikse dette for deg??" Det er ikke feministisk av meg! Fy! Men det sier jo litt om hvor mye tiltro jeg etter hvert hadde til dama...

Men jeg hørte hele, så noe må det ha vært med den. Kanskje det skyldes innleser Nina Ossavy? Aldri hørt om henne før, men hun var riktig god. Får håpe hun får noe annet en shopoholikere å komme med senere.

Yo!

Kong Steves selvlysende hiphop-bibel av Thomas Fröhling er rett og slett skikkelig artig! Til og med jeg fikk lyst til å rappe... Forlaget sier:

"Steve! Jeg heter Steve. Det er liksågreit å si det med én gang. Det uttales Steve, som rimer på Teve. Ikke Steve, rimer på liv. Man kunne kanskje ha tenkt seg at foreldra mine hadde planlagt litt. At de hadde hatt noen visjoner. Kanskje sett hvordan jeg skal erobre verden en dag. Steve kunne jo uttales Steve the spy. Eller Space Ace Steve, rompiraten. Eller på fransk, sneglespiseren Le Steve. Men nå er det altså Steve. Norsk uttale. Med e på slutten. Det spiller ingen rolle. Det er jeg som skal bli den nye kongen. Kongen av hip hop."

Det handler altså om Steve, 14 år og hans forhold til musikk, skole, mor, damer og HIP HOP! Det store i livet. Og dette kunne jo blitt en standard ungdomsroman. Men det er det ikke. For jeg har også vært deltager på Steves hiphop-skole. Lært om rim og beats og musikkhistorie. Lest mange tekster. Og hadde jeg ikke vært så ordentlig, kunne jeg klipt ut diplomet bakerst i boka og hengt det på veggen.

Skal jeg være negativ til noe her, må det være coveret. Det signaliserer en langt yngre målgruppe enn dem boka passer for. Og det er synd, for er det noe ungdom ikke vil, så er det å ta opp bøker som ser barnslige ut.

Boka er gjendiktet av Elling Borgersrud fra Gatas Parlament. Den svenske utgaven foregår neppe på Holmlia... Og jeg synes det bare er herlig frekt at Steve har nettopp har Gatas Parlament som favorittgruppe. Og Norges beste rapper er... Elling! :-D

It's Potter time!

Er jeg trøtt i dag? Oh yeah! Og hvorfor var jeg ute og rangla til langt på natt på en onsdag? Fordi det var førpremiere på Harry Potter og halvblodsprinsen på Akershus festning i går!

Elvis og jeg stilte oss i kø klokka ni på kvelden. Det holdt, det, vi hadde bare et par, tre hundre foran oss. Greit å finne gode plasser på vonde plaststoler. Vi hadde flott utsikt til lerretet, vollen bak, muren med dødsetermerket og folk. Så professor McSnurp, Slur og de andre fra fine fine Galtvortskolen og en hel masse wannabe-galtvortinger. Men må igjen få si at Notoddens Potter jammen likner mer på hovedpersonen enn selv Daniel Radcliffe gjør!

Når jeg ikke har nevnt Ylva ennå, er det ikke fordi jeg er en slem mor som ikke tar med barnet på happeninger som dette. Det er fordi hun er et slemt barn som fikser seg crew pass og derfor var inne på området hele ettermiddagen, sto med fakkel i dødseterkappe under åpningen og fikk hilse på og KLEMME Wiltersen-tvillingene! Mamma er bare litt misunnelig... (Og da sier jeg ikke en gang noe om at sommerleiren starter i morgen...)

Etter som det ble mørkere, ble stemningen upåklagelig. Og da showet satte i gang, var det bare å gi seg over. Denne filmen gir best inntrykk av hvordan det var.

Etter min mening, er Harry Potter og halvblodsprinsen en av de beste Potter-bøkene. Ikke sikker på om jeg kan si det samme om filmen. Harry selv er litt passiv. Ronny og Draco får derimot vise fram nye sider av seg selv. Flott innsats fra de skuespillerne! Og mens det mørke får litt liten plass, er det nok av romantikk. Både morsomme og såre scener der, men blir ikke helhetsinntrykket litt i overkant lyst? Tror det. Men kan ikke gjøre meg opp noen skikkelig mening før jeg har sett den minst en gang til. :-)

Lyn ute i Oslofjorden bidro til stemninga underveis i visningen, men det var først mot slutten, på det mest perfekte tidspunktet i filmen, at vi fikk været rett over oss og regnet bøtta ned. Kalde og gjennomvåte satt vi timen vår på nattbussen til Drammen og kunne krype, varme og tørre under dyna først i firetida. Men alle var enige om det hadde vært en fin tur! ;-)

Død og fordervelse

Nekronauten... Jeg mener, bare tittelen! Selvfølgelig måtte dette være en kul bok!

Plottet er som følger: Grosserer Gross har oppført seg merkelig noen dager før han blir funnet død. Men selv den unge legen Janss, som snakka med grossereren dagen før, må innrømme at kroppen viser tegn på framskreden forråtnelse. Hvordan er dette mulig? Sammen med sin gode venn, asylinnehaver Jonas, bestemmer Janss seg for å komme til bunns i saken. Om ikke annet for å finne trøst for den vakre, vevre grossererdatteren Celeste. Men så begynner flere å dø på grotesk vis...

Kult? Ja! Men det beste er egentlig miljøskildringene. For dette er jo 1800-tallets England. Men så er det likevel ikke det... Arkitektur, klesdrakter, politikk og matretter har en twist som gjør at det hele blir fremmed og merkelig. Og bidrar til uhyggesstemningen som preger boka. Tror dette er første gang jeg har kunnet gi ei bok maks uttelling på både brutal og trøstesløs på Ønskebok!

Artig er det også med referansene til andre gotiske romaner. For vi kjenner jo igjen henvisningene til Dracula og Frankenstein selv om det vris på ting også her. Boka minner på sine vis også om Frobenius' Jeg skal vise dere frykten og League of extraordinary gentlemen. Måtte Rolstad skrive mer!

Still British

Selv i kundebibliotekets nåværende tilstand går det an å snike til seg lydbøker. P.D. James' Den siste pasienten er den sist fullførte. Og den er det nesten litt Agatha Christie over. I våre dager er det vanskelig å drive gods uten å for eksempel legge en klinikk for plastisk kirurgi dit, men når en pasient blir drept midt i mørke natta, er ikke det så veldig populært... Inn rykker vår helt Dalgliesh med følge. Og samler alle de mistenkte i biblioteket! Jada, sånn skal det være!

Litt mange personer å holde styr på for presenile som meg. Og sikkert også for innleser Bjørn Fougner, han må ty til tonefall for å gi de ulike personene karakter. Men å la kirurgen snakke som dama i Zon-reklamen?? Ærlig talt!

Feeling blue?

Francesca Lia Block møter Holly Black mens Rowling bidrar og Buffy the Vampire Slayer ser på fra sidelinja? Jepp, der har du The blue girl av Charles de Lint.

"When Imogene, her mother, and her brother move to Newford, she decides to reinvent herself-this time she won't go looking for trouble. She quickly gets to know two very different people. Maxine is a "good girl," following a strict life plan. Imogene helps Maxine loosen up and break a few rules, and in turn Maxine keeps her on the straight and narrow. Imogene's other new friend is a little more unusual. His name is Adrian. He is a ghost. Adrian was killed when he jumped off the high school roof in 1998, and hasn't left since. He has a huge crush on her--so much so that he wants her to see the fairies that also haunt the school. The fairies invade Imogene's dreams, blurring the line between the unreal and the real. When her imaginary childhood friend Pelly actually manifests, Imogene knows something is terribly wrong. With Maxine, Adrian, and Pelly's help, Imogene challenges the dark forces of Faery. This compelling novel from Charles de Lint, the acknowledged founder of the "urban fantasy" genre, is set in the city of Newford, home to some of his best stories. After reading it, you will want to live in Newford, too."

Jeg storkoste meg gjennom det hele, selv om jeg kanskje synes Imogene blir litt for moralsk og snill et par små steder. Jeg liker jo Buffys If it moves, kill it-filosofi. Men det er jo den Imogene også går etter i det meste av boka.

Beste sitat: "It's funny, but I just never thought of librarians as having tattoos." Hun har nok ikke møtt Marte, nei...

Anbefales alle! Takk Aud, for at du "lurte" meg til å kjøpe denne.

Bibliotekaræksjen!

Ho ho! Lørdag kveld så jeg min lille håpefulle The librarian 3. Vet du ikke hva det er, sier du? Har du ikke sett The Librarian-filmene?? Ok, la meg komme til din redning.

I de tre filmene møter vi den motvillige helten Flynn Carsen (spilt av Noah Wyle). Etter å ha studert i årevis (han har PhDs i det meste...) kastes han ut av universitetet og må, skrekk og gru, finne seg en jobb. Han søker på Metropolitan Public Library. Og får jobb som... å nei, ikke bibliotekar, men som The Librarian! Vokter av verdens mytiske og historiske gjenstander. Klønete og overbelest som han er, må han konstant reddes av en (oftest kvinnelig) sidekick, he's the brains, she's the body.

Lørdagens film har undertittel The Curse of the Judas Chalice og handler om, hipp hurra!, vampyrer! Dracula dukker selvfølgelig opp, og både han og anledningens kvinne er riktig gode eksemplarer av arten. Resten av dem ser mer ut som zombier med neonøyne. Ikke veldig skremmende, men så er ikke det poenget med disse filmene heller. Dette er actionkomedier og det deiligste er egentlig når helten vinner over skurker som har kommet med festligheter som "Truer du meg? Hva skal du liksom gjøre, da? Inndra lånekortet mitt?" gjennom hele filmen. The Librarian strikes again!

De to første filmene heter henholdsvis Quest for the Spear (hvor slemminger stjeler en del av Skjebnens spyd og Flynn må reise gjennom både Himalaya og Amazonas for å redde verden) og Return to King Solomon's Mines.

Total useriøs bibliotekarmoro. Anbefales!