Menneskekunnskap

Jeg var storbegeistra for Skråninga av Carl Frode Tiller da den kom. Fortsatt en av mine sterkeste leseopplevelser. Og jeg likte Innsirkling. Derfor på tide å innse at det ikke kom til å bli tid til å lese Innsirkling 2 på papir og heller ty til lydbokversjonen. Og det var nok ingen dårlig erstatning. Vi møter den hukommelsesløse Davids barndomsvenn Ole, ungdomskopisen Tom Roger og gamle Paula som kjente mora hans. Alle forteller de om livene sine og hva de husker om David for å hjelpe ham med å finne tilbake til seg selv. Jeg liker konseptet, det er noe med å se et menneske og hendelser fra så mange vinkler. Men det som virkelig er strålende, er Tillers evne til å beskrive mennesker sånn som vi er. Smålige, kjærlige, selvsentrerte og observante. Det er slett ikke alltid behagelig, ofte plagsomt gjenkjennelig, men utrolig godt gjort. Og på toppen av alt klarer han å overraske meg mot slutten. Boka blir lest av Anderz Eide, Bernhard Ramstad, Duc Mai-The og Unn Vibeke Hol og alle gjør en storslagen innsats.

Ungdomsbokgildet kommer!

Torsdag 20. oktober skal vi i ilden igjen! Og etter å ha lest og forkasta og krangla og valgt med hard hånd, vet jeg hvilke jeg skal ta for meg:

• Heksenes hevn / Joseph Delaney
• Gyldig fravær / Harald Rosenløw Eeg
• Mørkt liv /Kat Falls
• Kabang!/ Mark Haddon
• Mus / Gordon Reece
• Blodrød vei /Moira Young

De som ikke har vært omtalt på bloggen før, vil bli det. Etter hvert. :-)

Høytlesing!

Selv om barnet mitt er blitt riktig stort, setter vi begge pris på en stund med høytlesing av billedbøker når mor må orientere seg i jungelen. Denne gangen har vi pløyd gjennom følgende: Prikkesyken av Rørvik og Dybvig. Jada, jeg skammer meg dypt og inderlig over å ikke ha lest denne før! Men nå har jeg. Og boka er Herrlig!! Spesielt glad i horngrevlingen, kjenner jeg. Og i kokosboller... Pappa er sjørøvar av Sande og Granhaug begynner surrealistisk og fint med at pappa reiser rundt og røver sjøer. Men plutselig handler det om Israel-Palestina-konflikten og den sju år gamle hovedpersonen blir dypt involvert. Sorry, men dette syntes jeg ikke fungerte i det hele tatt. Harry og Roger får en slags venn av Ragnar Aalbu. Ha ha ha! Syntes ikke tittelen ga så mye mening i utgangspunktet, men det er bare å lese boka og all will be reveiled... :-D Kan ikke se hvordan jeg skal klare å lese denne høyt på eventyrstund, dessverre, men du store, så mye gøy jeg skal klare å ha med den likevel!

He he, Hasse av Renberg og Torseter følger opp der fjorårets Gi gass, Ine slutta. Og Hasse lærer flere ord: Gelg. Grebling. Dybanitt. Og årets absolutte høydepunkt: Babedasseng! I do love!

SKREMSEL!

Spøkelsene på Frostøy av Hilde Hagerup er jammen skremmende greier! Det blir både spennende og til tider ubehagelig skummelti denne boka, først og fremst fordi spøkelsene er så troverdige. Tror mange unger vil grøsse godt med denne!

Den gode Eli har skrevet så godt og utfyllende om boka på sin blogg, at jeg ikke ser noen grunn til å gjenta henne. Men jeg liker den tydeligvis bedre enn hun gjør, altså.

Det jeg lurer på er hvorfor i alle dager forlaget trykker en anbefaling på forsida som omtaler boka som krim?? Anmelderne slenger seg også på, som en gjengitt anmeldelse på forfatterens hjemmeside viser... Det er jo direkte misvisende og kan gjøre det unødvendig vanskelig for boka å finne de rette leserne.

K-fond

Kulturfondkassene kom, og dermed måtte jeg plukke litt derfra også.

Rapport fra et sandkorn av Kjersti Wold og Geir Wang er en av vinnerne i romankonkurransen ROMANTIKK - FYSIKK - MYSTIKK utlyst av Nasjonalt senter for realfagsrekruttering, RENATEsenteret og Gyldendal. Og den er ikke dum, altså. Vi møter Thea, en usikker, smånerdete 16-åring på jakt etter opplevelser og kjærligheten. Og kandidater er det nok av, særlig blir hun fascinert av grandnevøen til den noe eksentriske naboen, den gamle professor Lundstrøm. Og plutselig har hun blitt med begge til Egypt. Og vi får lære en hel masse om sammenhengen mellom historie, matematikk og musikk. Og det er fint. Men jeg sliter litt med hovedpersonen, for meg blir aldri Thea en troverdig 16-åring. Til det er hun for vag og vinglete. Men det veies glatt opp av den herlige Lundgrenkarakteren. Han er enormt kunnskapsrik, distre, kjærlig, gavmild, surrete og åpen. Et herlig bekjentskap. Ikke 100% vellykka bok, men kan anbefales likevel.

Saiko av Linn T. Sunne er derimot helstøpt etter min mening. Ei ung jente går på fest, drikker for mye, gjør noe dumt og blir tatt bilde av, dermed havner hun i situasjon hvor hun lar seg presse til å være liksomkjærste med en eldre fyr i bil. Ubehagelig og skremmende troverdig. Men det går mot en løsning på slutten, troverdig det også, og ikke på noen måte påtatt for å sørge for at boka "ender med håp", det som jo er så skrekkelig viktig for noen... Perfekt for ungdom som vil ha ei tynn, spennende bok på nynorsk, her får de godt nynorsk attpåtil.

Sommerleseliste - barne- og ungdomsbøker

Altså, jeg klager ikke på å måtte lese barne- og ungdomsbøker. Jeg gjør det med stor glede. De fleste føles ikke som jobb, en gang... Borte vekk i byen av Flu Hartberg. Herlig myldrebok som byr på moro for både store og små. Adskillig mer variert enn det som er vanlig for genren, og med mange morsomme detaljer for de som kjenner til folk og utgivelser i forlaget... ;-) Mouse Guard av David Petersen. Denne kunne jo like gjerne stått på voksenlista, men da glemte jeg den... Og det fortjener den ikke! For denne tegneserien er strålende! Nesten ikke mer å si om det. Bortsett fra at tegningene er fantastisk levende, karakterene troverdige og historien tar den ene uventede vendingen etter den andre. Og vi snakker om en fortelling om mus! I'm in love... Kirkegården av Gerdur Kristny. God historie med nerve, men omstendelig norsk språk. Noen logiske glipper i fortellingen også. Men vel verdt lesetida. Også liker jeg jo det islandske, da. Skyggene av Jaqueline West. Første av Bortenfor-bøkene. MANGE likheter med Neil Gaimans Coraline, men boka står stødig på egne ben. Spent på oppfølgeren... Verdens verste lærer av Petter Lidbeck. Herlig! Akkurat så onde skal de slemme være! :-) Maria-eksperimentet av Kjetil Johnsen. Siste bok i Den fjerde parallell. Verdig avslutning av serien, men den boka som nok står seg dårligst alene. Men jeg leste denne også i ett strekk! :-) Olivia spiser kunst av Rikke Komissar. Herlig liten lettlestsak om hva som kan være kunst og hvordan barn kan oppleve det hele...

Sommerleseliste - lydbøker

Få ting er bedre enn å gå tur, plukke bær, strikke eller brodere mer eller mindre aggressivt med en lydbok på øret. De siste månedene har jeg pløyd meg gjennom: Smaragdatlaset av John Stephens. Bland en dose søskenforhold fra Narnia-serien med en heks fra samme, litt Ringenes herre-miljø og en dose Harry Pottersk familiekjærlighet, så er du der. Greit nok, underholdende mens det sto på, men føler på ingen måte at jeg MÅ få med meg neste bok... Liljer fra Jerusalem av Gert Nygårdshaug. Grei nok, jeg liker jo Nygårdshaugs litt aparte blanding av krim, historie og gourmetmat. Men historien blir i overkant tynn, synes jeg. Merkelig å høre krim med bilbomber i Oslo akkurat denne sommeren... Nådens omkrets av Jørgen Brekke. Gjorde i alle fall bringebærkrattet mer spennende! :-D

Case histories av Kate Atkinson. Hurra, jeg har en ny krimhelt! Han heter Jackson Brody og er akkurat så mislykka, forsoffen, intelligent og humoristisk som de skal være. Min utgave av lydboka var dessverre forkorta, så ser fram til å lese de kommende bøkene i fullformat, har hørt rykte om at det både er mengder av intertekstualitet og mer humor der. (Og det gjør jo ikke noe at det er Jason Isaacs som både leser lydboka og spiller i BBC-serien...) The Scarecrow av Michael Connelly. Lydboka var både spennende og godt lest. Men den kan jo ikke måle seg med Connellys mesterverk, The Poet. Burde snart slutte å vurdere bøkene hans opp mot den... Demonen som gråt av Lotte og Søren Hammer. Svært spennende til tider, men litt for omstendelig oppklaring. Liker at gjerningsmannen tidlig er kjent og at det mer handler om å skaffe bevis enn å finne ut hvem som har "gjort det", det virker realistisk. Uten at realisme noen gang har vært noe krim-kriterium for meg... :-) Artemis Fowl av Eoin Colfer. Litt skuffa, egentlig, men likte både ideen og universet. Kunne det være oppleser Andreas Kolstads überkorrekte uttale og rullende r'er som ikke appellerte til meg i denne settingen...?

Sommerleseliste - voksen

I ferien hender det jeg får lest voksenbøker. Wow! ;-) Her er en oversikt: Nesten til stede av Bjørn Olav Nordahl. Oppvekstfortelling fra Drammens adventistmiljø. Rett og slett skikkelig god! Rosenrød og liljehvit av Michel Faber. Ulike kvinneskjebner i 1800-tallets London møtes. Er det verre å være prostituert enn borgerlig frue? Selvfølgelig, men ufrie er de begge to. Karakterene er så livaktige at jeg både fikk lyst til å klemme og kvele dem. Mye som folk jeg omgås, altså... ;-) A Game of Thrones av George R.R. Martin. Jada, jeg har jo lest den på norsk, men det var bare første del! Nå har jeg lest hele bok én og nr to og tre står hjemme og venter på meg. Hurra! Og i og med at jeg nærmest ikke merka overgangen fra norsk til engelsk, er jeg nå sikker på at den norske er en svært god oversettelse. Gone av Mo Hayder. Svært ujevn forfatter, synes jeg, men denne var så spennende at jeg sto og leste de siste sidene mens jeg visste at jeg kom til å komme for sent på jobb... :-) Faller kanskje litt mot slutten, men det lar jeg glatt passere.

Oi oi oi!

Her har det vært stille! Kan bare skylde på at først ferien, og så høststresset, kom og tok meg. Jeg må nok innse at det må bli mindre blogging framover, ikke engang en bibliotekar kan rekke alt! Men "huskelappene" mine trenger jeg, så bøker som skal brukes til noe, vil nok fortsatt blogges. Ellers må jeg nok henvise til bokelskere, hvor jeg faktisk er ganske flink til å oppdatere, faktisk...

Essex County

er en tegneseriesamling av Jeff Lemire. Den tar for seg personer og hendelser i på et småsted i Canada i løpet av et hundreår. Øyvind sier på bokelskere.no at

"Lamire benytter seg av en teknikk vi etter hvert kjenner godt. Selvstendige fortellinger med ulike bi- og hovedpersoner treffes også innbyrdes i løpet av de ulike historieforløpene. Felles for fortellingene er at de tar for seg møtet mellom by og land – med ishockey som en slags fellesnevner for fortellingen. Du får en følelse av at Lamire forsøker seg på å skrive «Den Store Fortellingen om Canada», og om så så lykkes han etter min mening ganske godt."

Også roser han den "styggvakre" tegnestilen. Jeg sier meg enig med Øyvind. I alt! :-)

Vampyrer?

Nei, nå heter det visst bloddrikkere... I alle fall på vestkansten. Mørketid er Åshild Moldskreds debut og handler altså om heilnorske vampyrer. De har spisse tenner, de må drikke blod for å overleve, men de begrenser seg til donorblod bortsett fra noen få ganger i året, og de inntar det helst fra rødvinsglass. Runa er en outsider i familien, hun er bare halvt bloddrikker. Noe som gjør at hun kan være enda farligere enn de andre, en ukontrollerbar morder. Men hun fungerer som 14-åringer flest og foretrekker å skate og henge med bestekompisen Åge. Så kommer sannheten for en dag.

Dette er for så vidt spennende, det er mye action, men jeg finner plottet alt for intrikat. Det er greit at folk viser seg å være noe annet enn en trodde, for all del, men ikke både tre, fire og fem ganger. Og så slutter det jo midt i ingenting! Spenningen bygges opp og bygges opp og så *fisl...* er det bare slutt?? Som en vennskapsskildring er dette flott, men som spenningsroman synes jeg ikke det holder helt i mål.

I Amish-land

Lesehesten fra Sørlandet anbefalte Den enkle sannhet av Jodi Picoult, så jeg heiv meg på. Dette er altså en krimliknende historie lagt til Amish-miljøet i USA. Og det er måten å leve på, i gammeldagse klær, uten strøm, uten bilder og med strenge retningslinjer for oppførsel, som er det virkelig interessante her. Selve saken, hvorvidt 18 år gamle Katie drepte det nyfødte barnet sitt, kommer faktisk litt i skyggen. Men det er greit. Jeg henger med og er en svært entusiastisk leser helt til slutten hvor **SPOILER** det viser at vår advokatheltinne har blitt gravid og det hele koker bort i instinkter og morsfølelser og hender som stryker over mager. Det ble i overkant for meg. Men skildringen av et samfunn så på sida av vi er vant til, gjør det vel verdt lesetida.

Fallteknikk

Tegneserieroman av Inga Sætre. Det handler om å flytte på hybel, å føle seg ensom, å gå på videregående, å være usikker på bestevenninnas prioriteringer og å føle seg heeelt alene. Og kan en ikke skikkelig fallteknikk, kan en gå på snørra, både i livet og på aikido-treninga... Tror ikke jeg skal gi meg inn på å mene så mye om denne, jeg. Jeg leste den i ett og kjente igjen en del fra jeg selv flytta hjemmefra som 16-åring. Og jeg likte den. Det holder vel, det?

Er du sjuk, eller??

I framtidens USA har de funnet løsningen på verdens problemer. Den kalles the cure og skal kurere den skrekkelige sykdommen amor delirium nervosa. For uten kjærlighet finnes jo ikke hat heller, ikke sant? Og tenk på alt det vanvittige folk gjennom tidene har utsatt seg selv og andre for bare pga kjærligheten! Dette er utgangspunktet i Delirium av Lauren Oliver.

Lena er 17 år og skal snart kureres. De tør ikke foreta hjerneoperasjonen noe særlig før folk blir 18, det kan dukke opp så mange rare bivirkninger da. For å forebygge smitte av delirium, blir derfor de unge holdt mest mulig adskilt, kroppskontakt er forbudt og alle ubehandlede må være inne før klokka ni om kvelden. Det synes Lena er fint. Hun har mistet både mor og far og gleder seg til operasjonen, som ikke bare vil fjerne hennes evne til å føle kjærlighet, men også de fleste andre følelser, inkludert sorgen over moren. Men så møter hun en gutt...

Jada, dette er nok en av ungdomsromanene om totalitære framtidssamfunn. Den stoooore nye trenden! Og denne gangen er det kjærligheten som er synderen. Boka føyer seg pent inn i mønsteret. Kvinnelig hovedperson som viser seg å være tøff, selv om hun ikke er klar over det selv til å begynne med. Hun er nesten alene mot samfunnet, men finner støttespillere, særlig i en gutt. Hun gjør opprør og lykkes mot alle odds. Og boka er en del av en trilogi...

Men er det noe som skiller Delirium fra de andre bøkene i gjengen? Jeg vil først og fremst legge vekt på kjærlighetshistorien, den grep til og med en gammel kyniker som meg. Godt skildra, nydelig og troverdig. Kanskje noe å anbefale jentene som trenger mer LOVE etter Twilight. (Og denne helten er adskillig bedre enn Edward etter min mening...) Boka er også godt skrevet, lettlest, spennende og med variert språk. Dessuten kan den leses som en avsluttende fortelling, og det kan være fordel for de mindre leselystne i disse serie-tider!

Jentehelter

Dem begynner det å bli en del av i barnebøkene, nå har jeg lest om to til.

Den første heter Bergljot, eller Lotte, om du vil, og blir venn med lange, tynne, forsiktige Wille. De må løse mysteriet rundt hva Willes onkel og et par skumle typer driver med på låven. Derav bokas tittel, Onkelmysteriet. Akkurat den oppklaringen er kanskje i overkant omstendelig, men Lotte-karakteren redder det hele. Hun blir beskrevet som liten og tynn, med store øyne, lett halting, en kjælerotte i lomma og en evne til å gjøre alt rundt seg magisk. Mens Wille bor hos tante, som jobber hele tiden, og onkel, som altså er skummel, bor Lotte hos fostermor Stina hvor alt bare er god mat, rot, sang og kjærlighet. Og akkurat det er jo smått uimotståelig. Men jeg stusser litt over alle Lottes merkverdigheter som bare nevnes i forbifarten og aldri får noen ordentlig forklaring. Kan det være at det kommer flere bøker fra Jorun Thørring om disse to og at alt får sin forklaring etter hvert? Eller kanskje det ikke er nødvendig å skjønne alt hele tiden? Tross enkelte svakheter synes jeg boka er sjarmerende og vil nok anbefale den for mellomtrinnet.

Heltinne nummer to i denne omgang heter Vilja og har dysleksi. Det skjønner vel de fleste når boka heter Vilja og bokstavene som krøller seg. En god beskrivelse av hva dysleksi er, synes jeg, og antagelig lett å forstå for 1.-4.-klassinger. Den tar ikke bare for seg lesevanskelighetene, men også frustrasjonen og sinnet som kan dukke opp når det blir for mye, og hjelpemidler som finnes. Men her synes jeg også forfatteren, Torhild Moen, lesser på med for mye. Vilja bor hos morfar (hvorfor?) og mormor hadde alzheimer og er død. Jada, jeg skjønner at dette har vært tema i tidligere bøker, men det blir så skrekkelig mye for leseren å foholde seg til i en ganske så tynn bok. En ting av gangen, takk! Stort pluss for spreke illustrasjoner.

Ulvetid

Nå har ikke jeg sånne nymotens fjernsynskanaler, så jeg har ikke fått sett noe på denne meget omtalte serien Game of Thrones. Ikke hadde jeg lest bøkene av George R.R. Martin heller. Men det siste går det jo an å gjøre noe med, og nå har jeg slukt I vargens tid bok 1. Jada, det er bare den første delen av bok en som foreløpig har kommet på norsk. (Hvorfor jeg ikke leser den på engelsk? Fordi jeg lurer på å si noe lurt om den på høstens ungdomsbokgilde, selvfølgelig!) Og jeg vil ikke at det skal være slutt!!!

Det myldrer av personer. Og de heter rare ting som Eddard og Sansa og Viserys. Og pleier jo å ha problemer med å holde karakterer fra hverandre. Ikke her. For de er hele personer som jeg raskt blir kjent med. Alle sammen. Det handler i hovedsak om politikk, allianser, tillit og svik. Ikke noe som interesserer meg så voldsomt. Men her er det så spennende! Og det er en krimintrige (nei, to!) fletta inn. Og det er dramatiske familiehistorier, hat og kjærlighet. Denne boka har alt! Svært godt oversatt også, så vidt jeg kan bedømme. Perfekt for Tolkien-entusiaster, rollespillere og alle andre oppegående mennesker!

Ganske så ulike barnebøker

Du er en fæl man, Herr Grim av Andy Stanton var nytt for meg. Altså, jeg hørt om mannen, men ikke hørt på ham. Det tar seg jo ikke ut, så jeg sneik til meg lydboka. Og koste meg godt så lenge det varte. Nonsens og absurd tull og tøys er noe for meg. Og her spiller også oppleser Anders Mordal en stor rolle. Han leser, og tuller og synger (!) så det er en fryd å høre på. Glimrende!

Blodmånenatta av Guro Sibeko byr ikke på fullt så mye humor. (Det hadde da også vært merkelig!) Boka begynner når Kaspara og mamma er ute og ror. Da ser de en halv mann i en halv båt. Og er det noe alle vet, så er det at det å se Draugen, betyr død. Kaspara mister mamman sin i stormen. Så det handler for så vidt om sorg. Men det handler også om å hjelpe dem en er glad i, selv om de måtte være døde. Og om å være mordig nok til å gjøre det. Kaspara må nemlig ty til den norske folketroa for å redde mamma ut av Draugens evige bølger, hun må kontakte haugfolk, huldra, alver, nøkken og spøkelser. Og det kan være både farlig og skummelt for ei lita jente. Det sies ikke hvor gammel Kaspara er, men jeg tenker at hun befinner seg et sted mellom veslevoksen niåring og barnslig tolvåring. Usikkerheten er bare fin, det åpner opp for flere lesergrupper. Og det fortjener boka. Den er både var og varm og skremmende og skrekkelig spennende. Flotte illustrasjoner av Knut André Solberg, men jeg må si at jeg synes forsida er lite vellykka. Kaspara ser ut som som en blanding mellom dverg og trollmann, og vesnene rundt imponerer heller ikke. Synd, for det er ofte forsida som selger boka. Men jeg skal nå gjøre mitt for at unga vil lese den hele høsten!

Anger? For hva da?

Ikke noe sjokk for noen at jeg er fan av Arnaldur Indridason, så jeg måtte jo høre hans nyeste selv om den har fått dårlige kritikker. Desto tyngre å måtte si meg enig i kritikken. **SPOLIER** I Anger blandes mord sammen med utpressing, swingersmiljø, banksvindel, barneporno, 20 år gamle overgrep og til og med litt politivold. Det blir rett og slett for mye. Og for usammenhengende. Cappelen Damm kaller det en genistrek "å la kolleger av krimhelten Erlendur Sveinsson vikariere som hovedpersoner. I Irrganganger var det Elinborg vi ble bedre kjent med, I Anger er det Sigurdur Oli som står sentralt". Jeg vet ikke helt, jeg. Sigurdur Oli har vært den smått usympatiske kollegaen så langt, og selv om vi blir bedre kjent med ham her, har han ikke den drivkraften som kjennetegner Erlendur. Nei, jeg håper det blir bedre neste gang...

God gammeldags fantasy

Hadde aldri hørt om The Eyes of the Dragon av Stephen King før, men det var jo ingen grunn til å ikke gi den en sjanse. Et stjålet handlingsreferat: "There is a far-away land where dragons still live, a land where magic still works, a land where hope and courage still hold true. In this land there is a kingdom called Delain. And in this kingdom, there lives a magician, a dark man known as Flagg. And so trouble must come to Delain. The king is poisoned and a prince wrongly imprisoned....just as Flagg had planned. Yet someone knows the truth, for he has seen through the Eyes of the Dragon."

Dette er nesten mer eventyr enn fanatsy, men det gjør da ingen ting! Historien er spennende, King leker med språket, noe som tilfører mengder med humor, og karakterene er gjenkjennbare og troverdige, om noe stiliserte. Det siste skulle forresten bare mangle. Hva skal man med en uskyldig dømt prins om han ikke er eiegod og rettferdig? Og med en trollmann om han ikke er tvers igjennom ond? Sånn må det jo være. Bronson Pinchot leser og bidrar i stor grad både til karakterene og humoren. Anbefales!

Vakker mystikk

Hvordan klarte The Ivory and the Horn av Charles de Lint å gjemme seg bort i bokhylla i over et år?? Det må jo være så lenge siden jeg fikk den. Men plutselig var den der og jeg var i gang. Og ville ikke stoppe... Boka består av 15 noveller fra den fiktive byen Newford, hvor grensen mellom vår og andre verdener nok er tynnere enn de fleste andre steder. Derfor kan en møte Puck etter å ha sett En midtsommernatts drøm. Eller få hjelp av spøkelser. Eller drømme i gang virkelige verdener. Og det er medrivende, vakkert og merkelig. Det eneste jeg har å utsette på denne boka, er at historiene er for korte. Det er jeg og noveller igjen. For min del kunne de fleste av disse historiene utbroderes til romaner, og jeg ville henge med. Hører du det, forfatteren??

Koseblod

Kjøpte med meg Pretty little things av Julianne Hoffman fordi det sto i "blurben" at hun er i samme klasse som Reichs, Cornwell og Slaughter. Midt i min blink, altså. Og det er hun. Det handler om en psykosprø seriemorder som får kontakt med tenåringsjenter på nettet. Og kidnapper, torturerer og dreper dem. Og om etterforskeren som sliter på privaten etter at hans tenåringsdatter forsvant for et år siden. Kan det være en sammenheng her...?

Ikke veldig originalt, dette, men akkurat den typen krim jeg liker å slappe av med. Og det beste av alt, forfatteren bygger ikke opp under den kollektive frykten som er i ferd med å bygge seg opp i samfunnet. Særlig i USA. Den frykten som sier at ungene dine er i fare hele tiden! Og det beste du kan gjøre er å overvåke dem og være sammen med dem 25 timer i døgnet. Den frykten som vi som følger Free Range Kids-bloggen får lese de håpløse konsekvensene av. Hoffman sier at jada, det skjer mye fælt i verden, men sjansen for at en gærning kidnapper ungen din er statistisk ikke-eksisterende. Og så kan vi kose oss med krimmen med god samvittighet. :-)

Søppel

Trash - du vet aldri hva du finner av Andy Mulligan måtte jo leses. Ikke fordi den frista meg så veldig, fattige unger på søppelplassen er bare såååå ikke min greie, lissom, men ser jo at den kommer til å dukke opp både her og der framover, så da må jeg jo vite hva det er. Og nå vet jeg det. Jeg vet blant annet at dette ikke tåredryppende sosialrealisme, sånn som jeg tenkte, men mer en krim. Og en samfunnskildring. Og en fortelling om vennskap. Men det handler altså om livet på en søppelplass utenfor en ikke nærmere angitt storby. (Kanskje det er Manila. Eller kanskje et sted i Latin-Amerika...) Og det er tøft. Og det handler om tre gode venner som finner noe som forandrer livet deres for alltid. Noe som gjør at politiet kommer etter dem. Det er ganske spennende, men ikke helt troverdig, tenker jeg. Jo altså, at politiet er noen korrupte, maktgale gærninger som tar livet av gategutter når det passer dem, det tror jeg på. Men hovedintrigen blir i overkant tynn for meg. Og slutten, kanskje...

Nils Jørgen Kaalstad leser de mannlige stemmene og Hedda Sandvig de kvinnelige, og det fungerer godt. Begynner å like lydbøker med flere opplesere, det gir en variasjon og et liv som fort kan bli borte i de andre.

Så joda, jeg ser at dette er en bok med mange kvaliteter, men den er bare ikke for meg...

The future's so...

...dark...? I alle fall i den nye trenden i ungdomslitteraturen. Jeg har skrevet om Dødslekene før. Og om Uglies. Mørkt liv er innom det samme. Men synes vel kanskje at den beste så langt (etter Dødslekene, selvfølgelig!) er Cassias valg av Ally Condie. Forlagsomtalen: "I Samfunnet er det funksjonærene som bestemmer. Hvem du skal elske. Hvor du skal arbeide. Når du skal dø. Cassia har alltid stolt på systemet. Ingen høy pris å betale for et langt liv, en perfekt jobb, den ideelle ektefelle. Så da bestevennen viser seg på skjermen som hennes match, er hun ikke i tvil om at han er den rette for henne. Ikke før et annet ansikt, et kort øyeblikk, dukker opp på skjermen før den går i svart. Snart stilles Cassia overfor umulige valg, mellom Xander og Ky, mellom den trygge tilværelsen hun kjenner, og en vei ingen annen har våget å gå før - et valg mellom lojalitet og lidenskap." Det jeg liker best med denne (og med Uglies, for så vidt), er at vi møter en hovedperson med tillit til systemet. Hun er ingen opprører. Hun tror på Samfunnet. Derfor blir veien via mistanke til opprør så sterk og troverdig. Dessuten framstår ikke en verden uten Samfunnet som noen perfekt løsning heller, menneskeheten er ikke naturlig god, vi ødelegger for oss selv når vi får muligheten. Det at det ikke finnes enkle valg, at alle systemer har ulemper, er viktige elementer i Uglies og Mørkt liv også. Det er i det hele tatt mange fellestrekk mellom framtidsdystopiene som kommer nå. Men det gjør jo ingen ting så lenge de er så gode som disse! Det eneste som trekker ned inntrykket av denne boka, er de mange trykkfeilene. Det er unødvendig. Og kanskje at det er den første i en trilogi... Jeg vil ha frittstående bøker! Jeg vil! Jeg vihihil... Men det får jeg ikke. Derfor må jeg lese oppfølgerne også. Som Pretties, nr to i Uglies-serien. Ikke like god og original som nummer en, men det skal jo godt gjøres når leseren alledere er introdusert til universet. Men Tally har blitt "pening" og det er spennede å lese om hva som har skjedd med tankemønstrene hennes og om hvordan hun sliter med å frigjøre seg fra dem. Et godt sitat, dessuten: "Maybe some people had always been prettyheads, even back before the operation had been invented." Skal ikke se mye reality for å tenke at det er noe der...

Crime time

Det blir mye krim på lydbokfronten for tida. Det er liksom noe eget med å slappe av med et skikkelig mord. Eller helst fem... Nå tok jeg tre krimbøker på rad. Jeg åpnet med Kvinnen i plast av Kjell Ola Dahl. Forlaget sier: "Veronika Undset blir funnet død i en søppelkonteiner på Kalbakken i Oslo. Liket er omhyggelig skåldet og pakket inn i plast; ingen biologiske spor er å finne. I venstre øre en liten diamant. Førstebetjent Frank Frølich har møtt Veronika to ganger tidligere. En sommerlys natt innbrakte han henne for narkotikabesittelse, og en stund etter treffer han henne igjen: Det viser seg at hun er forlovet med hans gamle venn Karl Anders. Det blir flere saker, som alle preges av menns grusomhet mot kvinner, og Frank Frølich må langsomt innse at han må tilbake til sin egen mørke fortid for å finne årsakene til forbrytelsene."

Jeg har ikke møtt etterforskerne tidligere, og jeg må si jeg liker dem. De er hele mennesker som jeg tror på. Ivar Nergaards lesing bidrar til det. Og hovedintrigen i boka er spennende, jeg fant gjerne unskyldninger for å høre lydbok mens jeg egentlig burde gjort helt andre ting... Men at det blandes en kidnappingssak inn i dette, det ser jeg ikke helt poenget med. Den ser ut til å bli sentral, men så fisler den liksom ut i ingenting. Og mørk fortid, fru Blom, jeg vet nå ikke helt... Men alt i alt likte jeg denne, altså.

Neste bok ut var The water's lovely av Ruth Rendell. Søstrene Ismay og Heather deler leilighet i første etasje, mens deres schizofrene mor bor med sin søster i etasjen over. Ismay tror Heather drepte stefaren deres for mange år siden for å redde henne fra overgrep, og føler sterk trang til å ta seg av søsteren som hun ser på som hjelpeløs. Dette er ting de aldri snakker om. Og moren har glemt det hele. Dette kan jo umulig gå bra! Og det gjør det ikke heller. Det kommer unge menn inn i bildet, den pene, rike er en drittsekk, mens den ikke fullt så vellykkede er et funn. Hvis en ser bort fra hans mor... Og det er personene som er det mest interessante her. Søstrene, deres beilere, den uspiselige moren/svigermoren, hennes småkriminelle, men å, så oppfinnsomme venninne osv. osv. Riktig underholdende er det. og spesielt pga Rosalyn Landor sin måte å lese på. Hun er de ulike karakterene. Herlig! Men jeg har tenkt det før, og jeg tenker det igjen, Rendell begynner nok å bli en gammel dame som ikke følger helt med i tiden. Vel bruker karakterene hennes mobiltelefon og internett, men de omgås, snakker og oppfører seg som unge på 60-tallet. Kanskje det hadde vært en idé å legge handlingen i kommende bøker dit? For jeg håper da virkelig det kommer fler!

Siste krim i dene omgang har vært Sov godt av Mark Billingham. Og jeg hadde ikke hørt mye før jeg skjønte at dette var årets påskekrim på NRK! Nu ja. Fordelen med å være storkonsument av krim, er at jeg ikke nødvendigvis husker hvem som gjorde det. :-) Dessuten skiller boka seg såpass mye fra tv-versjonen at dette var mer enn verdt det. Noen dreper kvinner, men ønsker egentlig å holde dem i live med "locked-in syndrome". Forstyrrende greier. Tom Thorne er antihelten og han får lov å være en mer utbygd person her enn på tv. Boka leses av Helge Winther-Larsen og Hedda Munthe, og det fungerer godt. Han er forteller, hun er offerets tanker. Likte denne!

Kjærleik og forviklingar

Det er jo gjerne det det handler om i ungdomsbøker. Men du store så ulikt det kan gjøres! Det er de to siste bøkene jeg har konsumert av sorten et slående bevis på. Først leste jeg Loverboys av Helen Vreeswijk. Forlagets omtale: "Loverboys er en realistisk ungdomsbok fra Nederland. To unge jenter på 15 år, Lisa og Kelly blir lokket ut i prostitusjon av den kjekke, unge Mo (22) som ser ut som en filmstjerne. Han innleder et forhold til begge jentene uten at de vet om hverandre, gir dem gaver og dop og lover dem både ekteskap og et spennende liv. Men Mo er både hallik og narkolanger. Begge jentene havner på sexmarkedet i Antwerpen. Forfatteren jobber i kriminalpolitiet og boken bygger på en virkelig hendelse. I etterordet forteller forfatteren at flere hundre jenter hvert år blir lokket inn i prostitusjon på denne måten i Nederland." Et utgangspunkt som burde gi spenning i mengder. Men dette likte jeg slett ikke. Først og fremst har jeg problemer med karakterene. De er flatere enn papp og jeg tror ikke et sekund på dem. Vel finnes det dumme tenåringsjenter, men når Lisa er lovlydigheten selv, blir hun neppe proff butikktyv uten snev av samvittighet etter første forsøk. Og selv garvede kriminelle sier her ting som:

"Nei, dette blir jeg ikke med på, det er alt for risikabelt." "Men det er veldig viktig!" "Ja, du har rett, jeg ofrer alt for å gjøre det gode."

Hadde alle vært så enkle å overtale, hadde det ikke vært vanskelig her i verden... Hovedproblemet er vel at "show don't tell"-regelen her er blitt til "tell don't show". Det hjelper ikke å fortelle at jentene har det skrekkelig når leseren ikke får det minste inntrykk av det og jentene til og med smiler forøyd i neste setning... Jeg er heller ikke overbegeistra over språket, det flyter ikke. Mange av setningene er tunge og virker gammelmodige. Ikke er dialogene spesielt troverdige heller. Nå kan det jo være at den nederlandske originalen ikke er noe bedre, men det finnes vel bedre ord enn "frites" og "kroketter" på norsk? Jeg er altså slett ikke begeistra, men det skulle ikke forbause meg om denne boka blir en hit blant norske jenter. De hører nok ikke på meg... Og tematikken er jo uslåelig for tenåringsjenter som vil lese om de skrekkelige realitetene i livet. Ja ja. Jeg vil mye heller anbefalt Mørkt liv av Kat Falls, men den treffer nok ikke de realismesøkende. Forlaget sier: "Lavlandet er blitt slukt av havet. Jordskjelv har smadret kontinentene og hele regioner er veltet ut i det stigende vannet. Menneskene bor pakket sammen i stabelbyer. De eneste som har plass for seg selv, er de som bor på havbunnen, de som kalles mørkt liv. Ty har bodd hele livet dypt under havet, hvor han har hjulpet til på familiens gård på havbunnen. Men når fredløse angriper gårdsbruket, havner Ty plutselig i en kamp for å redde det eneste hjemmet han noen gang har hatt. Sammen med Gemma, en jente fra Oversiden som har kommet under havet for å lete etter broren sin, begir Ty seg inn i grensesamfunnets barske underverden og oppdager noen mørke hemmeligheter ved mørkt liv, hemmeligheter som truer med å ødelegge alt."

Denne boka er spennende fra side én! Akkurat det som så mange unge lesere etterspør. Og så fortsetter den bra også. Ty og Gemma er interessante bekjentskaper, og personene har dybde nok til at jeg aldri er helt sikker på hvor jeg har dem. Det er humor, spenning og en liten dæsj forelskelse. Og en troverdig framtidsskildring hvor menneskene har gjort seg fullstendig avhengige av teknikken for å overleve og dermed er ganske så sårbare. Hovedpersonene er 15 år gamle, men i en verden så ulik vår at jeg er sikker på at boka kan fungere for begge kjønn i både ungdomsskolen og videregående. Jeg synes kanskje jeg fikk vite litt for lite om livet på Oversiden, om det totalitære og nypuritanske styresettet som har overtatt der etter katastrofen. Men ryktene sier at det kommer to bøker til, så jeg får nok det jeg savner og mere til.

Disse stakkars mennene...

Kan ikke være helt useriøs på lydbokfronten, så tok med meg Solar av Ian McEwan. Denne kvalifiserer ikke til å være med i Det store lydbokforsøket (jada, det ligger litt nede for tida, jeg vet, jeg vet), jeg regna nemlig med å like denne. Og jeg fikk rett.

Det handler altså om den skalla, overvektige professoren Michael Beard og hans kamp mot global oppvarming. Og om hans forhold til menneskene rundt seg. Spesielt kvinnene... Og det er både morsomt og dypt tragisk. Det at menneskeheten sager over vår eneste grein, er jo ikke spesielt festlig, og strengt tatt er ikke selvhøytidelige menn som ikke klarer å holde seg i buksene det heller. Men når McEwan forteller, så blir det det! Situasjonskomikken er ubetalelig. For ikke å snakke om Beards manglende selvinnsikt... Men det som imponerer meg mest, er at jeg faktisk føler at jeg kan sette meg inn i, og til en viss grad forstå denne godt middelaldrende mannen. Noe som vanligvis ikke ligger for meg... Igjen blir jeg imponert over McEwans evne til å skildre det allmennmenneskelige.

Roger Allam leser glimrende og svært troverdig. Og heldigvis var jeg ikke så kjapp som jeg pleier med å slå av da historien var slutt, for der var det en samtale mellom forfatter og redaktør om boka og global oppvarming. Et superpluss.