Novellemaraton

Jeg er ikke så glad i noveller. Jeg blir litt sliten av at i det øyeblikket jeg er inne i universet, er det slutt! Men en skal jo utfordre sine horisonter, så jeg prøvde meg på den litt anonymt utseende Dette forandrer alt av Bjarte Arneson. Og der gikk den dagen! Jeg har lest, humra, hevet øyenbryn og latterbrølt meg gjennom hele boka.

Den inneholder 12 noveller, bundet sammen så frekt og friskt at bare det gjør det verdt å bruke tid på den. Men har du noen gang lurt på hvordan det er å være en fiktiv person? Eller å ikke ha langtidshukommelse? Eller hvordan onani kan redde verdensfreden? (Og hva Kjell Magne Bondevik måtte mene om saken...) Eller hvordan du skal overleve i et fiendtlig nabolag? Eller hvordan det er å være verdens mest anonyme menneske? Det er her alt sammen. Og enda en hel del til. Jeg lurer veldig på hvordan det ser ut inne i denne debutantens hjerne...

Restart

Å, jeg elsker Guro Sibekos personer! Nå har hun pokker meg gjort det igjen. I Ctrl+Alt+Delete handler det om Helena som synes verden har gått av hengslene. At den trenger å restartes. Og hun har ressurser til å gjøre det...

Helena går på fest for å mingle med viktige mennesker. Og mens hun er der, tenker hun tilbake på oppveksten sin, historiene hun har hørt fra faren (den afrikanske geriljasoldaten), moren (den ex-narkomane), mormora (som starta hemmelig, privat krisesenter da det var behov for det) og alle deres omgangsvenner (revolusjonære av alle farger, typer og kjønn). Og for noen historier! Og for en påvirkining de har hatt på unge Helena! Dette er bare fantastisk herlig! Språket, en blanding av bokmål, nordnorsk dialekt og engelsk, gjør det hele bare mer troverdig.

Så kan en selvfølgelig spørre seg om verdenssynet som kommer til uttrykk her appellerer. Er det for seint? Er det best å utrydde de fleste av oss før vi klarer å ødelegge kloden? Sånn at de få gjenværende kan begynne på nytt? I mine mer negative perioder tenker jeg at det antagelig er en god idé. Og når jeg tenker på boka til Nygårdshaug, selvfølgelig. Men uansett hva du måtte mene om den saken, er dette ei bok med trøkk og farge og fart og intensitet, så det er bare å løpe og lese!

Maskinmenneske

Jeg, robot : Stålgrottene sto plutselig og ropte på meg i hylla. Jeg har ikke lest sci fi på det jeg kan huske og klarte nesten å innbille meg at det ikke er min greie. Men nå husker jeg at det er det!

Politimannen Elias Bailey bor i New York i år 3500. Menneskene kan ikke lenger bevege seg utendørs og må klare seg med kunstig framstilt mat. Roboter overtar mye av arbeidsoppgavene og er forhatt av mange mennesker. Nå skal Elias etterforske mordet på en forsker. Et mord begått der det ikke kunne være noen gjerningsmann. Og som partner får han... ta da! en robot. Helt menneskeliknende, men likevel.

Det åpnes for mange konflikter, den største foregår inne i Elias. For verden er nok ikke så svart/hvit som han har likt å tro. Og er det gamle samfunnet egentlig noe å trakte etter?

Radioteateret leverer som alltid og gir liv til både mennesker og miljø. Og roboter.

Det store lydbokforsøket- del 3

Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede (sånn at han kunne gjøre det samme til gjengjeld) sto for tur. Men ble det noe hanky panky? Neida! Jan Wiese har ganske andre mål med sin roman. Som jeg faktisk ikke har lest før. Fordi alle andre har det. (Jada, det urteite argumentet der igjen.)

Men nå har jeg. Og jeg likte det. Og skjønte at jeg egentlig ikke har visst noe om den... Handlingen gidder jeg ikke si noe om, den finnes her. Men jeg likte jakten på hemmeligheten i Vatikanbiblioteket. Sånt ligger jo for meg. Men aller best likte jeg skildringen av maleren, hans forhold til egen kunst, modellen og akkurat denne altertavlen. Vakkert, var det!

Jan Grønli leser med så mye pust og luft og hvisking at jeg nesten blir bekymra for helsa hans. Jada, det er sikkert ment å være følsomt og intenst, men sånn funka det ikke for meg. At jeg helt klarte å skyve det i bakgrunnen, sier noe om hvor godt jeg likte teksten.

Men slutten?! Lurer på om det er bare er meg som har trodd at det mangler en cd (eller noen sider)??

On angels

Ryktene sier at englene er i ferd med å ta over for vampyrene i litteraturen. Og det må vi følge med på! Derfor kasta jeg meg altså over Englelære av Danielle Trussoni. Omslaget burde fått meg til å holde meg borte... "Englelære har alt en leser vil ha fra en moderne bestselger" sier Kate Mosse, som har skrevet Labyrinten. Den likte ikke jeg. Blurben på forsida sammenlikner med Dan Brown. Heller ikke noe salgstriks, skal jeg overvinnes.

Men denne boka er ikke helt der, altså, den har mer å by på. Heldigvis. Det handler om Evangeline som har vokst opp i kloster utenfor New York etter at hun ble foreldreløs. Og om hennes bestemor som er engleforsker. Ja, for de finnes altså, både englene og engleforskerne. Og nefilimene, blandingen mellom menneske og engel, den omgangen som utløste syndefloden. Dette åpner for mye spennende mytologi, historie og tolkning av religiøse tekster. Det liker jeg. Og jeg synes definitivt de delene av boka hvor vi befinner oss tilbake i tid, enten det er 900-tallet eller 1940-tallet, er de beste. Nåtidshistorien med Evangeline, kunsthistorikeren og den ultraonde, men akk, så svekkede nefilimen, griper ikke på samme måte. Men den langt fra klisjépregede slutten (det så stygt ut en god stund) trekker voldsomt opp og bidrar til at denne er verdt å få med seg.

Austen og Austen

Det blir to Austen, det. Tilfeldighetene ville nemlig ha det til at jeg hadde Overtalelse av Jane Austen på IPoden da jeg fikk Pride and prejudice and zombies av gode Ragnhild Madsen i bursdagsgave. Det første først.

Overtalelse er en del av Det Store lydbokforsøket. Jada, jeg liker jo Austen, men liker jeg Austen på norsk? Jo. Stemningen er der, og det er derfor jeg leser Austen. Men Overtalelse kjente jeg ikke fra før, og det er kanskje ikke Austens beste. Eller jeg har hatt for mye i hodet i det siste. I alle fall ble det for mange navn og fram- og tilbakehendelser for meg denne gangen. Dessuten likte jeg ikke Petronella Barkers lesing. Det ble både tamt, kunstig og uengasjert. Dessverre.

Zombievarianten er noe for seg selv. Jeg har sett på romanversjonen flere ganger, men hørt så mye negativt om at den at jeg har stått over. I tegneserieform er dette derimot riktig underholdende. Vi får den vante historien om søstrene Bennett, unge Bingley, arrogante Darcy og drittsekken Wickham, men her er ikke England truet av krig fra et annet europeisk land, her er det zombiene en må forsvare seg mot. Og det har selv søstrene Bennett blitt trent til, i et kinesisk Shaolinkloster, faktisk. Og Elisabeth er den beste kampsportutøveren av de alle.

Og det er forfriskende å se disse kuede, unge damene slå fra seg. Her avvises ikke et frieri med et sukk og et nedslått blikk, her sparker hun ham med hodet først inn i peishylla. Og Lady Catherine de Burgh, burugla som står i veien for Elisabeths og Darcys lykke, får gjennomgå godt og grundig. Det er ganske så tilfredsstillende. Men det blir litt ensformig også her, så jeg er vel fornøyd med å ha fått med meg historien i tegneserieform, romanen ville antagelig irritert milten ut av meg.

Om jeg har fått nok Austen? Så langt i fra!

Sex og blod og barokkmusikk!

Det fikk vi da vi var i Operaen mandag kveld og så Poppeas kroning. Sex og blod? Ikke det minste rart når historien er henta fra Roma i det første århundret av vår tidsregning. Vi møter keiser Nero som dreper både sin lærer, filosofen Seneca, og sin kone Octavia for å få gifte seg med sin kjære Poppea.

Jeg vet jammen ikke om det er oppsetningen, sangerne eller musikken jeg likte best... Scenen er et hvitt golv formet som en halv bolle (sånn at alt blodet kan samle seg i en pen liten sjø i bunnen..) hvor skyer driver over når vi befinner oss hos gudene. Ellers er de sceniske effektene få. Utrolig virkningsfullt er det i alle fall.

Nero framstår til å begynne med som en hysterisk og kåt guttunge. Han spilles av kontratenoren Jacek Laszczkowski. En utrolig stemme, ble sittende å måpe opptil flere ganger. Ut over i stykket kommer Neros galskap mer og mer til syne, ikke bare i handlingen, men i sangerens stemme, kroppsspråk og mimikk. Du store, for en prestasjon!

Dyden (guden, altså) og Drusilla spilles begge av Marita Sølberg. Flott at gamle Norge fortsatt kan fostre operatalenter som dette! Ikke bare synger damen som en gud (bokstavelig talt i denne oppsetningen), hun spiller så det skjærer i hjertet også.

Mange gode her, altså, men vil trekke fram Amelie Aldenheim også. Hun er Amor, i en riktig skremmende versjon. Denne guden framstilles jo gjerne som en fet, liten unge, og liten er hun her også. En bleksyk, pjuskete engel med pysjamas og bamse og et så ondskapsfullt og beregnende uttrykk at det halve kunne vært nok. Men vi liker det jo!

Musikken er ved Claudio Monteverdi og er, midt i den grusomme handlingen, så vakker at det er til å dø for. Jada, jeg blir svulstig av barokkmusikk. For det er så intrikat og storslått og vakkert at jeg bare har lyst til å lukke øynene og drive av gårde. Men det kunne jeg jo ikke, for her skjedde det så mye på scenen at jeg ikke kunne risikere å gå glipp av noe.

Konkulsjon? Om du er glad i flott musikk, gode sangere, blod, drap, vold og offentlig sex, er dette operaen for deg! :-)