Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede (sånn at han kunne gjøre det samme til gjengjeld) sto for tur. Men ble det noe hanky panky? Neida! Jan Wiese har ganske andre mål med sin roman. Som jeg faktisk ikke har lest før. Fordi alle andre har det. (Jada, det urteite argumentet der igjen.)
Men nå har jeg. Og jeg likte det. Og skjønte at jeg egentlig ikke har visst noe om den... Handlingen gidder jeg ikke si noe om, den finnes her. Men jeg likte jakten på hemmeligheten i Vatikanbiblioteket. Sånt ligger jo for meg. Men aller best likte jeg skildringen av maleren, hans forhold til egen kunst, modellen og akkurat denne altertavlen. Vakkert, var det!
Jan Grønli leser med så mye pust og luft og hvisking at jeg nesten blir bekymra for helsa hans. Jada, det er sikkert ment å være følsomt og intenst, men sånn funka det ikke for meg. At jeg helt klarte å skyve det i bakgrunnen, sier noe om hvor godt jeg likte teksten.
Men slutten?! Lurer på om det er bare er meg som har trodd at det mangler en cd (eller noen sider)??
1 kommentar:
Begynner å bli lenge siden jeg leste den, men husker jeg likte den kjempegodt. Leste den, hvis jeg ikke bommer helt, i 1998. Men slik du beskriver lydboka, er jeg glad jeg leste den i papirformat. Pusting og pesing må være slitsomt å lytte til...
Legg inn en kommentar