Nei, denne skjønte jeg ikke poenget med.
En ung gutt på hyttetur på med de kompisene sine, tar plutselig livet av seg. Hvorfor? Vi får snart vite at det skjedde noe et halvt år tidligere, noe som har gitt Jon angst og Riley samvittighetskvaler så han må lese Koranen, men Axel bryr seg ikke. Sejer er så vidt innom for å undersøke saken, men det er guttene, og til dels et par mødre, vi følger.
Regner med at det er meningen vi skal tenke over samvittighet, skyld og skam mens vi leser denne boka. Men det blir så overfladisk, det hele, at jeg ikke føler det treffer meg i det hele tatt. Dessuten tror jeg ikke på personene. Hvorfor skulle den nevrotiske, småvokste Jon, den lange skinnmagre, smånarkomane Riley og den rike, vellykkede sosiopaten Axel være hverandres nærmeste i årevis? Folk vokser ellers fra hverandre når de er så ulike.
Nils Ole Oftebro leser helt ok, men hvorfor må så og si alle de kvinnelige karakterene få så tilgjorte og tåpelige stemmer? Det bidrar heller ikke til troverdigheten...
Nok en fullstendig likegyldig bok, dette. Etter min mening.
1 kommentar:
Det der med menn som gir karakterer kvinnestemmer har irritert meg lenge. Høres helt håpløst ut.
Legg inn en kommentar